Čestmír Císař
Čestmír Císař (1920–2013) var en tsjekkoslovakisk avis- og tidsskriftsredaktør, politiker og diplomat, for det meste under kommunisttiden. Han var liberal, ivrig reformator, involvert i Prahavåren i 1968 og en nær medarbeider av Alexander Dubček.[6][7][8][9][10]
| Čestmír Císař | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. jan. 1920[1][2][3][4] Hostomice[2][4] | ||
| Død | 24. mars 2013[1][2][3][4] (93 år) Praha[5][2][4] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, kommentator, diplomat, kommentator, journalist | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Karlsuniversitetet i Praha | ||
| Parti | Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet | ||
| Nasjonalitet | Tsjekkia | ||
Bakgrunn
redigerCísař gikk først på gymnasiet i Duchcov fra 1931 til 1936, studerte i Dijon fra 1936 til 1939. Han hadde begynt på universitetet før kirken, men måtte avbryte under den tyske okkupasjonen. Han var bokholder under okkupasjonen og under krigen.[7]
Han var ansatt i Prahas forsikringsselskap etter krigen og ble deretter uteksaminert fra det filosofiske fakultet ved Karlsuniversitetet i Praha.
Čestmír Císař døde den 24. mars 2013 i Praha, i en alder av 93 år.[7]
Virke
redigerPolitiker
redigerI 1945 meldte han seg inn i Tsjekkoslovakias kommunistparti, hvor ble medlem av Sentralkomiteen til 1952 og så på sin hovedoppgave å styrke partiets stilling. Fra 1952 til 1957 var han som sekretær for partiet i Vest-Böhmen han involvert i den brutale undertrykkelsen av streikene mot valutareformen i 1953.
I 1957 ble han kalt til Praha som stedfortreder for sjefredaktøren for partiavisen Rudé právo. Fra 1961 til 1963 var han redaktør for månedsmagasinet Nová mysl til 1963. Han var sekretær for Sentralkomiteen i seks måneder før han ble utnevnt til utdanningsminister i 1963, noe som i praksis var en degradering.[11][12] Fordi han hadde liberale synspunkter, ble han derfor overført til Bucuresti som ambassadør i 1965 - for å få ham på avstand fra maktens sentrum.
Prahavåren
redigerPå oppdrag fra den nye partilederen Alexander Dubček returnerte Císař til Tsjekkoslovakia tidlig 1968 under Prahavåren. Etter at den tidligere ledende person Antonín Novotný trakk seg som president, var han en av kandidatene til å etterfølge ham, men til tross for stor støtte, spesielt i studentmiljøer, klarte han ikke å vinne over Ludvík Svoboda. I april ble han utnevnt til sekretær for kommunistpartiets sentralkomité for utdanning, vitenskap og kultur og i juli ble han valgt til formann for Det tsjekkiske nasjonalråd (Tsjekkias lovgivende forsamling fra 1968 i den tsjekkisk-slovakiske føderasjonen).[13][14][15][16] Studentene i Praha demonstrerte med krav om å få Císař som president. Císař ble kritisert av pressen i Sovjetunionen og ble beskyldt for "revisjonistiske avvik".[17]
Han forsøkte å få avverget den sovjetiske invasjonen som satte en stopper for reformtiden.[7] I 1969 ble han avsatt, og etter ett år ble han ekskludert fra kommunistpartiet, og tok da småjobber for å klare seg.[7][14] Han tilbrakte det meste av de neste tolv årene av sitt yrkesaktive liv ved Statens institutt for kultursaker.
Senere politiske virke
redigerPå slutten av 1980-tallet ble han aktiv igjen og grunnla Obroda - Klubben for sosial rekonstruksjon. Gruppen bestod av et mindre antall kommunistveteraner fra Pragervåren og som fikk inn for «demokratisk sosialisme». Gruppen ble motarbeidet av Václav Havel og ble oppløst etter kort tid.[6][7]
Etter Fløyelsrevolusjonen søkte verv i den nye regjeringen sammen med Vojtěch Mencl, men mislyktes på grunn av innvendinger fra Borgerforumet.
Etter at Gustáv Husák trakk seg, kandiderte han til stillingen som president, men avsto snart til fordel for Václav Havel. I 1991 ble han belønnet for dette med stillingene som ambassadør til Europarådet og som spesialrådgiver for utenriksminister Jiří Dienstbier. På grunn av press fra befolkningen måtte han gi opp stillingene.
Císař fokuserte på politisk og historisk forfatterskap i 1990-årene og 2000-årene. I 2013 deltok han på seiersfesten etter Miloš Zemans seier i presidentvalget i Tsjekkia.[7]
Publikasjoner
rediger- Císař, Čestmír (1998). Člověk a politik: kniha vzpomínek a úvah. Profily generace (Vyd. 1 utg.). Praha: ETC Publ. ISBN 978-80-86006-59-8.
- Císař, Čestmír (2006). Moji českoslovenští presidenti (1. vyd utg.). Praha: Slávy Dcera. ISBN 978-80-903725-0-4.
- Císař, Čestmír (2005). Paměti: nejen o zákulisí Pražského jara. Praha: SinCon. ISBN 978-80-239-5900-0.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d regional database of the Pilsen City Library, tritius.plzen.eu, besøkt 20. april 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Cestmir Cisar, Munzinger IBA 00000007848, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 61442, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b «Prague Spring reformer Císař dies at 93». Radio Praha. 25. mars 2013.
- ^ a b c d e f g Crane, Jonathan (27. mars 2013). «Prague Spring 'icon' dead at 93, KSČ reformer Čestmír Císař preached 'socialism with a human face'». Prague Post.
- ^ «Prague Spring reformer Císař dies at 93». Prague Monitor. 26. mars 2013.
- ^ Bjøl, Erling (1979). Verdenshistorien etter 1945. Bind 3. Oslo: Cappelen. ISBN 8202041120.
- ^ Sayer, Derek (2022). Postcards from Absurdistan: Prague at the End of History. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-18545-3.
- ^ Batt, J. (1988). Economic reform and political change in Eastern Europe: a comparison of the Czechoslovak and Hungarian experiences. Springer.
- ^ Bjøl, Erling (1979). Verdenshistorien etter 1945. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202041120.
- ^ Momryk, M. (1999). NAVRATIL (ed. and comp.), The Prague Spring 1968, A National Security Archive Documents Reader. Archivaria, 164-167. https://www.google.no/books/edition/The_Prague_Spring_1968/
- ^ a b Šik, Ota (1988). "Praha-våren". Bergen: J. W. Eide. ISBN 8251403049.
- ^ Brown, Martin (red.) (2011). Slovakia in history. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9780521802536.
- ^ Dubcek, Alexander (1993). En selvbiografi. Oslo: Aschehoug.
- ^ Johansen, Jahn Otto (1968). Tsjekkoslovakias skjebnetime. Oslo: Cappelen.