Hirola

Hirola eller hunterantilope (Beatragus hunteri) er en mellomstor afrikansk antilopeart i slekten Beatragus, der den utgjør den eneste nålevende arten. Slekten inngår i delgruppen kuantiloper (Alcelaphini), en gruppe som videre inngår i underfamilien Antilopinae i kvegfamilien (Bovidae). Hirola er endemisk til et svært begrenset landområde i Nordøst-Kenya og Sørvest-Somalia i Øst-Afrika, der den er en habitatspesialist og nisjeart.

Hirola
Også kalt fireøyeantilope og hunterantilope
Nomenklatur
Beatragus hunteri (Sclater, 1889)
Synonymi
Damaliscus hunteri (Sclater, 1989), Damalis hunteri Sclater, 1889
Populærnavn
hirola, herola, hunterantilope, hunters kuantilope, fireøyeantilope
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Klovdyr
Familie		Kvegfamilien
Tribus		Kuantiloper
Slekt		Beatragus
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 CR - Kritisk truet CR — Kritisk truet IUCN SSC Antelope Specialist Group (2017)
Økologi
Habitat:		terrestrisk, savanne, krattland og gressmark
Utbredelse:		endemisk til Øst-Afrika
Nordøst-Kenya og Sørvest-Somalia

Hirola er kritisk truet av utryddelse. IUCN vurderte midt i 2016 den totale populasjonen av voksne individer til færre enn 250 dyr. Jakt, sykdom, tørke, tap av habitat, predasjon og konkurranse med husdyr, i kombinasjon med krypskyting og manglende effektiv beskyttelse, truer artens eksistens. EDGE hevder at hirola kanskje er verdens sjeldneste og mest truede antilopeart, med en total populasjon på rundt 402–466 individer.

Taksonomi

Hirola kalles også «fireøyeantilope», fordi kjertler framfor øynene kan gi inntrykk av at dyra har fire øyner.

Hirola (B. hunteri) ble opprinnelig beskrevet som Damalis hunteri av den britiske zoologen og juristen Philip Lutley Sclater i 1889, som da trodde det var snakk om en utdødd art. Senere ble arten inkludert som en underart til Damaliscus lunatus (også kalt halvmåneantilope og vestlig tsessebe), og enda senere opphøyd til en selvstendig art (D. hunteri) i den samme gruppen.

Det var den britiske jegeren og naturforskeren H.C.V. «John» Hunter som i 1886 eller 1887 (Butynski (2000) nevner to årstall) samlet inn typeeksemplaret, som Sclater beskrev og ga det vitenskapelig navnet hunteri, til ære for Hunter. Hunter kom over disse antilopene omkring 240 km (Hunters eget estimat) oppe i elven Tana i 1885, hvor han et par dager senere skjøt et eksemplar. Dette var imidlertid sannsynligvis ikke det samme dyret som typeeksemplaret fra 1886/1887.

I ettertid er arten flyttet over til en egen slekt, Beatragus. Årsaken er at vitenskapen mener hirola utgjør den evolusjonære lenken mellom sanne kuantiloper (Alcelaphus) og lyreantiloper (Damaliscus), og at arten bare eksisterer i dag som følge av sitt særegne habitatvalg. Atferd i forbindelse med brunsttiden støtter også at hirola har mer primitiv atferd enn hva Damaliscus spp. og Alcelaphus spp. har.

Hirola er den eneste eksisterende representanten for en lang fylogenetisk avstamning som oppsto cirka 3,1 millioner år siden, og den nåværende populasjonen representerer den siste relikvien fra en én gang vidt utbredt slekt. Tre andre arter, for lengst utdødde, er kjent fra samme slekt: †B. antiquus; †B. vrbae; †B. whitei.

Biologi

Diende hirolakalv og mordyr.

Hirola er en mellomstor art i gruppen kuantiloper. Kjønnene er like, men hunnene er litt mindre enn hannene. Kroppslengden utgjør cirka 120–200 cm og en skulderhøyde på cirka 95–100 cm. Halen er omkring 30–45 cm lang og vekten ligger på cirka 80–118 kg. Begge kjønn bærer lyreformede horn, men bukkens horn er tykkere og lengre enn hunnens. Bukkens horn måler cirka 45–60 cm, mens hunnens måler cirka 35–49 cm.

Pelsen er kort og glatt og lys sandfarget brun, men går over i mer grålig hos voksne bukker. To smale hvite markering sirkler inn øynene og løper som en strek opp i pannen på dyret der den danner et meget karakteristisk omvendt V-formet mønster. To mørke pre-orbitale kjertler, som utvider seg når dyret blir opphisset, sitter framfor øyene og bidrar til kallenavnet «fireøyeantilope», fordi det kan se ut som om dyret har fire øyer, spesielt når det er opphisset. Både den tykke halen og de lange spisse ørene er hvite, men ørespissene har sorte markeringer.

Artens foretrukne habitat er sesongmessig oversvømt, åpen gressmark med spredte småbusker og trær på godt drenert jord med kortvokste tuer med gress dannet etter gressbranner, eller av det kombinerte beitetrykket fra dyreliv og husdyr. Dette er i dag en type habitat som typisk består av gressmark (som tørr savanne og krattmark) som opptrer mellom halvørken og kystskog. En studie fra 2017 antyder at, undertrykking av gressbranner kan være en medvirkende årsak til at populasjonen av hirola har fortsatt å minske.

Historisk har den naturlige utbredelsen utgjort cirka 17 900 km² i Kenya og 20 500 km² i Somalia. På 1970-tallet ble populasjonen estimerte til mer enn 15 000 individer. En flaskehalshendelse oppsto i 1983–1985 og førte til en alvorlig populasjonsbrist. Antallet individer falt fra omkring 11 000 (1983) til cirka 1 600 (1985) individer. Kvegpest (utryddet i 2011) og tørke kan ha bidratt betydelig. I dag er populasjonen enda mer begrenset, og utbredelsen omfatter kun et mindre landområde på hver siden av riksgrensen mellom Nordøst-Kenya og Sørvest-Somalia. På grunn av borgerkrig og stor militær aktivitet i Somalia, vet man svært lite om bestanden der. Det antydes imidlertid at restpopulasjonen i Sørvest-Somalia kan være utryddet, noe det ble rettet mistanker om alt i 1989. Arten vandrer imidlertid mellom sommer- og vinterbeiter, slik at det på grunn av krigshandlingene der er vanskelig å avgjøre artens tilstand på den somaliske siden av grensen.

I Kenya opptrer hirola i et landområdet som utgjør cirka 8 000 km², mellom Garsen, Bura, og Galma Galla/Kolbio. En sterkt begrenset omplassert bestand overlever også i Tsavo East National Park i Kenya (estimert til cirka 76 individer i 2015), noe som er utenfor artens naturlige utbredelse. Denne lille bestanden er i hovedsak etterkommere av 30 dyr som ble flyttet dit fra Gariassa-regionen i 1963. Mange av disse døde imidlertid like etter ankomst, slik at den effektive bestanden trolig kun utgjorde 11–19 dyr. Ytterligere 10 dyr ble omlokalisert dit fra Tsavo East National Park i 1996. Bestanden i nasjonalparken regnes som svært viktig for artens fortsatte eksistens.

Hirolaer lever i familiegrupper på 5–40 individer, ledet av en dominant og territorial bukk. Andre hanner lever gjerne i «ungkarsgrupper», ofte også i sameksistens med tillsvarende topibukker (Damaliscus). Maten består i all hovedsak av ulike sorter gress, og dyrene drikker vann når det er tilgjengelig, men de kan også klare seg svært lenge uten å drikke. Beitingen foregår gjerne tidlig på morgenen eller om kveldene. Dyra lagrer fett effektivt og er generelt lite aktive, noe som hjelper dem gjennom tørketidene. Hirola jaktes på av predatorer som løver, hyener og geparder.

Brunsttiden henger sammen med regntiden, noe som normalt skjer i mars–april. Bukkene «tester» hunnenes urin for å avgjøre når de er paringsklare. Denne atferden var også avgjørende for artens klassifisering i sin egen slekt, siden verken Damaliscus eller Alcelaphus tester hunnenes urin. Det gjør derimot Connochaetes. Hunnen går drektig i 7,5–8 måneder og føder normalt kun én kalv, som oftest i forbindelse med regnskurer som forekommer i oktober og november.

Inndeling

Inndelingen følger Bovids of the World. Eventuelle arter i parentes mangler generell støtte, men er foreslått som selvstendige arter (eller underarter av arten uten parentes ovenfor). Beskrivelser i parentes er kun forklarende.

Treliste

• Bovidae, kvegfamilien
  • Bovinae
  • Antilopinae
    • Alcelaphini, kuantiloper
      • Connochaetes, gnuer
      • Beatragus
        • B. hunteri, hirola (monotypisk)
      • Damaliscus, lyreantiloper
      • Alcelaphus, sanne kuantiloper

Eksterne lenker

• (en) hirola i Global Biodiversity Information Facility
• (en) hirola hos Fossilworks
• (en) hirola hos ITIS
• (en) hirola hos NCBI
• (en) Kategori:Damaliscus hunteri – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Damaliscus hunteri – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Beatragus hunteri – detaljert informasjon på Wikispecies