Wikipedia

Bernadette Devlin

Josephine Bernadette Devlin McAliskey (døpt Devlin, født 23. april 1947, vanligvis kjent som Bernadette Devlin eller Bernadette McAliskey, er en irsk borgerrettighetsleder og tidligere politiker.[6] Hun tjenestegjorde som britisk parlamentsmedlem for valgkretsen Mid Ulster i Nord-Irland fra 1969 til 1974. McAliskey ble nasjonal og internasjonal framtredende i en alder av 21 da hun ble den yngste personen noen sinne (på den tiden) som ble medlem av Det britiske parlamentet. McAliskey brøt med den tradisjonelle irske republikanske politikken om å avholde seg fra deltagelse og tok plass i Westminster.

Bernadette Devlin
Bernadette Devlin McAliskey, 2011.
Født23. apr. 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Cookstown[5]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the 45th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 45. parlament, Mid Ulster, 1970–1970)
  • member of the 44th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 44. parlament, Mid Ulster, 1969–1970)
  • member of the 45th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 45. parlament, Mid Ulster, 1970–1974) Rediger på Wikidata
Utdannet vedQueen's University Belfast
St Patrick's Academy, Dungannon
BarnRóisín McAliskey
PartiIndependent Socialist Party (1977–1978)
Irish Republican Socialist Party (1974–1976)
Unity (1969–1970)
NasjonalitetIrland
Bernadette Devlin på Commons

McAliskey ble svært kjent kom ved utbruddet av «The Troubles, en etnisk-nasjonalistisk konflikt som kom til å dominere Nord-Irland i de neste 30 årene. I det meste av den tiden var McAliskey politisk aktiv, og fremmet politisk for en sosialistisk irsk republikk med 32 sammenslåtte grevskap som burde erstatte de to nåværende statene (Nord-Irland og republikken Irland) på øya Irland. Hun var opprinnelig knyttet til partigruppen People's Democracy (PD), men McAliskey ble senere en av grunnleggerne av Irish Republican Socialist Party (IRSP). McAliskey forlot imidlertid partiet etter et år da medlemmene stemte for at dens paramilitære fløy, Irish National Liberation Army, ikke trengte å adlyde den politiske fløyen.

McAliskey fortsatte å være politisk aktiv, for eksempel under den irske sultestreiken i 1981. Det var i denne perioden hun og hennes ektemann overlevde, men alvorlig skadet, et attentatforsøk fra medlemmer av Ulster Defence Association, en nordirsk lojalistisk paramilitær organisasjon.[7][8]

Siden 1997 har McAliskey jobbet som leder av South Tyrone Empowerment Programme (STEP), en rettighetsbasert ikke-statlig organisasjon basert i Dungannon som fokuserer på samfunnsutvikling.[9]

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Devlin ble født i Cookstown i grevskapet Tyrone, til en katolsk familie, hvor hun var det tredje av seks barn født av John James og Elizabeth Bernadette Devlin. Faren hennes oppdro henne til å ha irske republikanske idealer før han døde da Bernadette var ni år gammel. Deretter måtte familien være avhengig av velferd for å overleve, en opplevelse som påvirket Bernadette dypt. Bernadettes mor døde da Bernadette var nitten år gammel, og hun måtte selv delvis bidra med oppdragelsen av sine søsken samtidig som hun også gikk på universitetet.[10][11]

 
Borgerrettighetsprotest holdt i Omagh ved tinghuset, tusenvis av mennesker møtte opp for å høre slike talere som Bernadette Devlin McAlliskey (til høyre).

Hun gikk på gymnaset St Patrick's Girls Academy i Dungannon.[12]Hun studerte psykologi ved Queen’s University Belfast i 1968 da hun tok en framtredende rolle i en studentledet borgerrettighetsorganisasjon, People's Democracy.[13] Etter klager fra unionistiske politikere, ble Devlins stipend trukket tilbake og hun ble nektet å gå opp til sine avsluttende eksamener.[13][14] Queen's University har aldri kommet med en formell unnskyldning til Devlin, men Devlin har selv uttalt at hun ikke ville akseptere en selv om den ble tilbudt.[14]

Politisk aktivisme

rediger

Hun stilte uten hell mot James Chichester-Clark i stortingsvalget i Nord-Irland i 1969. Da George Forrest, parlamentsmedlem for Mid Ulster, døde, kjempet hun mot det påfølgende mellomvalget hvor hun beseiret kandidaten til Ulster Unionist Party, som var Forrests enke Anna, og ble således valgt inn i Det britiske parlamentet (omtalt som Westminster grunnet lokalisering). I en alder av 21 var hun da det yngste parlamentsmedlemmet på denne tiden, og forble den yngste kvinnen som noen gang ble valgt inn i Westminster fram til det britiske parlamentsvalget i mai 2015 da 20 år gamle Mhairi Black fra Skottland overgikk Devlins prestasjon.[13][15]

Devlin sto på slagordet «Jeg vil ta min plass og kjempe for dine rettigheter», noe som signaliserte hennes avvisning av det tradisjonelle irske republikanske prinsippet om avholde seg fra å ta plassen i Westminster. Den 22. april 1969, dagen før hennes 22-årsdag, sverget hun den britiske troskapseden[16] og holdt sin jomfrutale innen en time.[17]

Slaget ved Bogside

rediger

Etter å ha deltatt på beboernes side i slaget om Bogside i august, ble hun dømt for oppfordring til opprør i desember 1969, som hun sonet seks måneders fengsel for.[18][19] Etter å ha blitt gjenvalgt ved stortingsvalget i 1970, erklærte Devlin at hun ville sitte i parlamentet som en uavhengig sosialist.[20]

USA-turné og møter med Black Panthers

rediger

Nesten umiddelbart etter slaget om Bogside foretok Devlin en reise i USA i august 1969, en tur som skapte en betydelig medieoppmerksomhet. Hun møtte medlemmer av den afroamerikanske Black Panther Party i bydelen Watts i sørlige Los Angeles og ga dem sin støtte. Hun dukket opp i TV-programmene Meet the Press og The Tonight Show med Johnny Carson. Ved en rekke arrangementer hvor han holdt taler trakk hun paralleller mellom kampen til afroamerikanere i USA som søker borgerrettigheter og katolikker i Nord-Irland, noen ganger til forlegenhet for publikum.

Under et arrangement i Philadelphia måtte hun egge en afroamerikansk sanger til å synge «We Shall Overcome» for det irsk-amerikanske publikumet, hvorav mange nektet å stå opp for den kjente borgerrettighetssangen. I Detroit nektet hun å gå på scenen før afroamerikanere, som var utestengt fra arrangementet, fikk slippe inn. I New York arrangerte ordfører John Lindsay en seremoni for å overrekke Devlin med nøkkelen til byen New York (offisielt kalt for «Freedom of the City»). Devlin, frustrert over konservative elementer i det irsk-amerikanske samfunnet, forlot den amerikanske turneen for å reise tilbake til Nord-Irland. Da hun mente at «byens frihet» burde gå til de fattige, sendte hun den irske politiske aktivisten Eamonn McCann for å ta imot nøkkelen på hennes vegne og overrekke den til en representant fra Harlem-avdelingen til Black Panther Party.[21][22][23]

Devlin i filmavis fra 1971 om the Troubles.

I september 1969, mens hun fortsatt var på turné i USA, kalte unionistpolitikeren Stratton Mills henne for «intet mindre enn Fidel Castro i et miniskjørt». Devlin svarte med å si at Mills var en feiging som ventet til hun var i utlandet før han kom med en slik nedsettende bemerkning, men også at hun var «så langt til venstre som James Connolly og stjerneplogen». Sistnevnte, Starry Plough, var flagget til Irish Citizen Army. De to møtte imidlertid til en debatt ansikt-til-ansikt i New York den samme måneden.[24][25] I et intervju fra mai 1969 uttalte McAliskey at hun «aldri hadde lest Marx», og videre at «Jeg har lest Connolly, og hvis James Connolly var en revolusjonær sosialist, da er jeg det også.» Hun ytret også beundring for Constance Markievicz, irsk politiker, revolusjonær nasjonalist og suffragett.[26]

Den blodige søndagen

rediger

Etter å ha vært vitne til «Bloody Sunday»-massakren i Derry i 1972, ble Devlin sint over at hun senere ble konsekvent nektet taletid i Underhuset av speaker (ordstyrer) Selwyn Lloyd, til tross for at parlamentets konvensjon hadde bestemte at ethvert parlamentsmedlem som var vitne til en hendelse under en parlamentdiskusjon ville bli gitt en mulighet til å snakke om det der og da.[27][28]

Dagen etter Bloody Sunday, slo Devlin den konservative innenriksminister Reginald Maudling over ansiktet da han feilaktig hevdet i Underhuset at fallskjermregimentet hadde skutt i selvforsvar på Bloody Sunday.[13] På spørsmål fra et mannlig pressekorps om hun hadde til hensikt å be Maudling om unnskyldning, sa Devlin: «Jeg beklager at jeg ikke traff ham i strupen.»[29]

Tretten år senere minnet den tidligere britiske statsministeren Edward Heath om hendelsen: «Jeg husker veldig godt da en Hon(ourable) Lady skyndte seg fra opposisjonsbenkene og slo Mr. Maudling. Jeg husker det tydelig fordi jeg trodde at hun kom til å slå meg. Hun kunne ikke strekke seg så langt, så hun måtte nøye seg med ham.»[30]

Devlin fikk delta i det amerikanske TV-programmet Firing Line i 1972 for å diskutere situasjonen i Nord-Irland.[31]

Det irske republikanske sosialistpartiet

rediger

Devlin var med på å danne det irske republikanske sosialistpartiet, Irish Republican Socialist Party (IRSP), med Seamus Costello i 1974.[32] Dette var et revolusjonært sosialistisk utbrytere fra den offisielle Sinn Féin, og senere samme dag opprettet Costello også Irish National Liberation Army (INLA) som en splittelse fra Den offisielle IRA.[33] Devlin ble ikke med i INLA, og mens hun fungerte i partiets nasjonale leder i 1975, trakk hun seg da et forslag om at INLA skulle bli underordnet partilederen ble vedtatt. I 1977 meldte hun seg inn i Independent Socialist Party, men det ble oppløst året etter.[34]

Støtte til fanger

rediger

McAliskey stilte opp som en uavhengig kandidat til støtte for fangene i pleddprotesten og den såkalte skitne protesten («ikke-vask-protesten») ved Long Kesh fengselet i valget til Europaparlamentet i 1979 i valgkretsen Nord-Irland, og vant 5,9 % av stemmene.[35] Hun var en ledende talsperson for Smash H-Block-kampanjen, som støttet sultestreikende i 1980 og 1981.

I september 1981 turnerte McAliskey det europeiske fastlandet for å forsøke å skaffe støtte til de streikende. Hun ble deportert fra Spania umiddelbart ved ankomst til flyplassen i Barcelona. I stedet fløy McAliskey til Paris og ba franske fagforeninger om å legge en embargo på håndtering av britiske varer inntil sultestreikene tok slutt.[36]

Attentatforsøk

rediger

Den 16. januar 1981 ble Devlin og hennes ektemann angrepet av medlemmer av Ulster Freedom Fighters, et dekknavn for den lojalistisk paramilitær organisasjonen Ulster Defence Association (UDA), som brøt seg inn i hjemmet deres nær Coalisland i grevskapet Tyrone.[37] [38] De væpnede mennene skjøt Devlin ni ganger foran barna hennes.[39][40]

Britiske soldater overvåket McAliskey-hjemmet på denne tiden, men de klarte ikke å forhindre attentatforsøket. Påstander ble senere framsatt om at deler av sikkerhetsstyrkene hadde samarbeidet med UDA i planleggingen av det attentatet.[13][41] En hærpatrulje fra 3. Fallskjermregiment tok seg inn i huset etter å ha ventet ute i en halvtime. Devlin har hevdet at patruljen «var der for å sørge for at våpenmennene kom inn i huset mitt og at de ble tatt på vei ut.» Soldater fra Argyll og Sutherland Highlanders (ASH) ankom deretter og fraktet henne med helikopter til et sykehus i nærheten.[42]

De paramilitære drapsmennene hadde revet ut telefonen, og mens det sårede paret ble gitt førstehjelp av de nyankomne troppene, løp en soldat til naboens hus, kommanderte en bil og kjørte hjem til en rådmann for å kunne ringe etter hjelp. Paret ble fraktet med helikopter til sykehus i nærliggende Dungannon for akuttbehandling og deretter til Musgrave Park Hospital, Military Wing, i Belfast, for intensivbehandling.[39][41]

Attentatsmennene, som var Ray Smallwoods (32), Tom Graham (38), begge fra Lisburn, og Andrew Watson (25) fra Seymour Hill, Dunmurry – ble tatt til fange av hærpatruljen og deretter fengslet.[43] Alle tre var medlemmer av South Belfast UDA. Smallwoods var sjåføren av fluktbilen.[44]

Valgene til Dáil Éireann

rediger
 
Rettssak om utlevering av IRA-medlemmer i Haag hvor Bernadette (Devlin) McAliskey ved ankomst til Høyesterett som vitne i 1986.

McAliskey forsøkte å bli valgt til det irske parlamentet Dáil Éireann i Dublin som kandidat for valgkretsen Dublin North-Central, men mislyktes to ganger, i februar og november 1982.[45]

Begravelse til Dominic McGlinchey

rediger
 
I møte med Anthony Farrar-Hockley på TV-programmet After Dark i 1988.

I 1994 deltok McAliskey i begravelsen til Dominic McGlinchey den tidligere stabssjefen for Irish National Liberation Army. INLA hadde vært den væpnede fløyen til Irish Republican Socialist Party, som McAliskey hadde vært med på å grunnlegge. McAliskey kysset kisten, som ble båret av henne, Sean McGlinchey, Dominic junior og fader O'Daly, som hadde gitt McGlinchey de siste ritualene på Hardman's Gardens. Under begravelsestalen fordømte hun den nylige pressedekningen som hadde anklaget McGlinchey for narkotikahandel og kriminalitet og sa om de ansvarlige journalistene at de var «forbannelser og hunder. Måtte hver og en av dem råtne i helvete. De har tatt bort Dominic McGlinchys karakter. og de vil stå til dom for det. Han var den beste republikaneren av dem alle. Han vanæret aldri den saken han trodde. Hans krig var mot bevæpnede soldater og politiet i denne staten.»[46]

Etter denne talen rapporterte The Times at noen av de sørgende vendte seg mot det observerende pressekorpset og ropte skjellsord.[47] Et par måneder etter begravelsen forklarte McAliskey hvordan hun tenkte til The Guardian. Avisens reporter, David Sharrock, spurte om tiraden hennes hadde vært ment å motvirke de negative historiene om McGlinchey som nylig hadde dukket opp i pressen. McAliskey sa da at

«Det er veldig vanskelig å føre en samtale om en person som i media ikke lignet personen jeg kjente i 10 år. Tanken hans var bare fundamentalt demokratisk og å erkjenne at Dominic McGlinchey hadde et intellekt var å erkjenne realiteten i denne konflikten her er republikanismen ikke bare anti-partisjonistisk og begrenset til Irland. Det er en tradisjon for sekulært, egalitært demokrati. Så ja, Dominic var den fineste republikaneren i sin generasjon. Resten av det kan jeg ta tilbake... jeg tror ikke engang på helvete.»[48]

South Tyrone Empowerment Program

rediger

McAliskey er administrerende direktør for South Tyrone Empowerment Program (STEP) og var involvert i grunnleggelsen i 1997.[49] STEP tilbyr en rekke tjenester og advokatvirksomhet på områder som omfatter samfunnsutvikling, opplæring, støtte og råd for migranter, og samfunnsbedrift.[50]

Nektet innreise til USA

rediger

I 2003 ble hun utestengt fra å komme inn i USA og deportert med den begrunnelse at USAs utenriksdepartement hadde erklært at hun utgjørde «en alvorlig sikkerhetstrussel mot USA». Det var tilsynelatende med henvisning til hennes domfellelse for oppfordring til opprør i 1969 – selv om hun protesterte mot at hun ikke hadde noe terrorengasjement og tidligere hadde fått lov til å reise uhindret til USA.[51]

Senere politisk aktivitet

rediger

Den 12. mai 2007 var McAliskey gjestetaler ved det sosialistiske republikanske politiske partiet Éirígís første årlige James Connolly-markering i Arbor Hill i Dublin.[52] Hun jobber med arbeidsinnvandrere for å forbedre behandlingen deres i Nord-Irland.[13]

Under valget i Nord-Irland i 2016 var McAliskey valgagent (ansvarlig for den politiske kampanjen) for Eamonn McCann, kandidat i Foyle, for People Before Profit Alliance (PBPA). McCann ble vellykket valgt.[53]

Under kampanjen for valget til Europaparlamentet i 2024 i Irland, støttet McAliskey Clare Daly i Dublin-valgkretsen.[54]

Personlig liv og politiske synspunkter

rediger
 
Bernadette Devlin McAliskey, 1986.

I 1971 fødte McAliskey en datter, Róisín.[13] I det strengt katolske Irland kostet det henne politisk støtte ettersom hun ikke var gift.[55] Hun giftet seg uansett senere med Róisíns far Michael McAliskey på hennes 26-årsdag den 23. april 1973.[53]

Datteren Róisín McAliskey har som sin mor møtt politisk motstand og vanskeligheter. Hun ble arrestert (mens hun var gravid i fire måneder) i 1996 etter en utleveringsordre utstedt av Tyskland og anklaget henne for involvering i et improvisert bombekasterangrep mot en britisk hærbase i Osnabrück i Tyskland, utført av Den provisoriske IRA.[56] Etter en langvarig kampanje der Róisíns mor tok en ledende rolle støttet av mange innflytelsesrike borgere, også politikere, fra Irland, Storbritannia og USA, la den britiske innenriksminister Jack Straw ned veto mot utleveringen av helsemessige årsaker. Hun fødte til slutt en datter, Loinnir, i England.[57]

På grunn av arten av den europeiske arrestordren tilbrakte McAliskey 18 måneder i fengsel til tross for at hun aldri ble siktet for noen forbrytelse. Hennes britiske advokater var utelukket fra å studere noen av bevisene som førte til arrestordren i Tyskland, og først etter funn gjort av et tysk TV-program og utnevnelsen av en tysk advokat til å undersøke filene i Tyskland, ble det klart at saken mot henne var grunnløs.[58] McAliskeys personlige og politisk syn på abort har også skaffet henne motstand fra det konservative og katolske Irland ved at hun er like kompromissløs som motstanderne av abort er det. Hun har uttalt at «Jeg trenger ikke, og du har ikke rett til en forklaring om hva jeg gjør med meg selv, for å få deg til å føle deg bedre. Du kan ikke si at noen aborter er ok, og noen er det ikke. Enten er du for valgfrihet for abort, eller så er du det ikke. Jeg har et klart, gammeldags bunnlinje: abort er et gyldig krav».[53]

McAliskey mener abort skal være en rettighet når som helst i svangerskapet om det er ytre omstendigeheter som krever det: «Det er min kropp og det er min rett, er det min rett fra begynnelse til slutt. Ikke be meg om å nøye meg med de første 12 ukene, de første 24 ukene , en posisjon der et foster kanskje ikke har noen reell sjanse til å overleve. Ikke fortell meg at disse tingene vil være akseptable. Under alle omstendigheter er det mitt valg. Jeg har alltid trodd på den grunnleggende retten til enhver kvinne til å sikre en trygg, gratis svangerskapsavbrudd, en abort, når hun ber om det – og at det er et punktum og et utropstegn etter det.»[59]

I mars 2017 uttalte McAliskey at hun ikke ville stemme Ja i en valg om grensen som ble holdt på utsiktene til et forent Irland. Hun anklaget også Sinn Féin (et all-irsk politisk parti, som representert både i Irland og i Nord-Irland) for å søke et forent Irland bare hvis det kunne kontrollere den staten.[60] McAliskey uttalte: «Vil jeg demontere den irske republikken? Ja. Vil jeg demontere den nordlige staten? Ja. Jeg vil gjerne starte på nytt og ha en grunnlovskonferanse, en rekke klare diskusjoner og debatter og en demokratisk prosess for bygge en ny uavhengig republikk der alle kunne føle de tilhørte.»[60]

I en tale i september 2016 uttalte McAliskey at hvis de irske og britiske myndighetene hadde «vært seriøse» med å reformere Nord-Irland etter belfastavtalen (også kalt «langfredagsavtalen»), ville de ha «insistert på en 20-årig strategi for desegregering av boliger, desegregering av utdanning, og avslutte vår private og kulturell segregering.»[53]

I februar 2018 hevdet Declan Kearney fra Sinn Féin at den nordirske borgerrettighetsbevegelsen var påvirket av beslutninger fra IRA og ledelsen i Sinn Féin. Kearney sa til BBC at «Republikanere var involvert. IRA og Sinn Féin-ledelsen oppmuntret sine aktivister til å organisere seg og å kampanje under paraplyen av borgerrettighetsbevegelsen, sammen med andre demokrater og andre politiske aktivister, menneskerettighetsaktivister, kommunister og fagforeningsfolk. Så republikanismens rolle var sentral for framveksten av borgerrettighetsbevegelsen sammen med mange andre.» Som svar uttalte McAliskey at Kearneys synspunkter var «tåpelige vrangforestillinger» (delusional silliness).[61]

McAliskey uttalte i september 2016 at «Hvis republikanisme handler om å være tro mot idealene til Thomas Paine og Wolfe Tone, da er Sinn Féin dårlige republikanere», og «Hvis du tar som hjørnesteinen i republikanismen den autoriteten som utøves over et menneske, uten at menneskets samtykke og kunnskap, er en tilranelse av den personens rettigheter, så etter hvilken definisjon er Sinn Féin republikanere?».[53]

I populærkulturen

rediger

I 1969 laget regissør og produsent John Goldschmidt dokumentarfilmen Bernadette Devlin for Associated Television (nåværende ATV Network Limited), som ble vist på den britiske TV-kanalen ITV og i programmet 60 Minutes på den amerikanske TV-kanalen CBS, og omfattet opptak av Devlin under slaget om Bogside. Hun ble også grundig intervjuet av Marcel Ophüls i A Sense of Loss (1972). En annen dokumentar, Bernadette: Notes on a Political Journey, regissert av den irske programskaperen Leila Doolan, ble utgitt i 2011.[62] På filmfestivalen i Cannes i 2008 ble det kunngjort en biografisk film av Devlin,[13] men hun uttalte at «hele konseptet er avskyelig for meg», og filmen ble ikke laget.

Devlin, og hennes overfall på den britiske innenriksministeren, Reginald Maudling etter Bloody Sunday-massakren hvor 13 mennesker ble skutt av britiske soldater, var gjenstand for tittellåten til musikkalbumet Slap! fra 1990 av anarkistisk pop/punk-band Chumbawamba.[63][64]

I filmen Bloody Sunday (2002) er Devlin framstilt av skuespillerinnen Mary Moulds.[65]

Bibliografi

rediger
  • 1969 - The Price of My Soul[66]

Referanser

rediger
  1. ^ Conflict Archive on the Internet, «CAIN: People: Biographies of People Prominent During 'the Troubles' - Mc», besøkt 29. mars 2017, «McAliskey, Bernadette Josephine (formerly Bernadette Devlin) (b. 23 April 1947)»[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012696, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 17564[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 128384[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Conflict Archive on the Internet, «CAIN: People: Biographies of People Prominent During 'the Troubles' - Mc», besøkt 29. mars 2017, «Bernadette McAliskey (formerly Bernadette Devlin) was born in Cookstown, County Tyrone»[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Miss Bernadette Devlin (Hansard)», Parliamentary Debates (Hansard).
  7. ^ «Bernadette McAliskey: '˜The only reason I wasn't killed was by chance'», Derry Journal 10. juni 2016
  8. ^ «Bernadette Devlin McAliskey», Ulster Museum
  9. ^ STEP, offisielt nettsted
  10. ^ Johnson Lewis, Jone (8. mars 2019): «Bernadette Devlin Profile», Thoughtco.com.
  11. ^ «Bernadette Devlin Facts», Yourdictionary.com. Arkivert fra originalen 18. november 2019.
  12. ^ «McAliskey», CAIN: Biographies of Prominent People
  13. ^ a b c d e f g h Moreton, Cole (5. oktober 2008): «Bernadette McAliskey: Return of the Roaring Girl», Independent on Sunday. London. Arkivert fra originalen 11. desember 2008
  14. ^ a b Meredith, Robbie (17 August 2022): «Bernadette McAliskey: Too late for QUB to apologise for expulsion», BBC News.
  15. ^ Holland, Kitty (22. september 2016): «Bernadette McAliskey: "I am astounded I survived. I made mad decisions"», Irish Times.
  16. ^ Journal of the House of Commons, Session 1968–69, s. 217
  17. ^ «Maiden speech in Commons», 22. april 1969. Api.parliament.uk
  18. ^ «House of Commons Briefing Paper» (PDF), House of Commons Library. 14. mars 2019.
  19. ^ «ON THIS DAY - Dates - 26 - 1970 Violence flares as Devlin is arrested», BBC 1. februar 2003. Arkivert fra originalen 1. februar 2003.
  20. ^ Craig, F.W.S. (1983): «British Parliamentary Election Results, 1950–1973», Parliamentary Research Services, Chichester, 2. utg., s. 687.
  21. ^ Keenan-Thomson, Tara (August 2009): «'Fidel Castro in a miniskirt': Bernadette Devlin's first US tour», Historyireland.com.
  22. ^ Dooley, Brian (1998): Black and Green: The Fight for Civil Rights in Northern Ireland & Black America. Pluto Press. ISBN 978-0-7453-1295-8; s. 66.
  23. ^ «Irish Give Key to City To Panthers as Symbol», The New York Times. 3. mars 1970. Arkivert fra originalen 18. november 2019.
  24. ^ «On This Day: Bernadette Devlin dubbed 'Castro in a mini-skirt'», The Irish News. Arkivert fra originalen 3. september 2019.
  25. ^ «Bernadette Devlin Returns From America», RTÉ.
  26. ^ Reed, Sean (1.mai 1969): «Bernadette Devlin, MP Ireland: 'I stand for a socialist republic'», Socialist Worker.
  27. ^ Ros Wynne-Jones (9. mars 1997): «Daughters of Ireland», The Independent. Arkivert fra originalen 24. mai 2008.
  28. ^ «Transcript» (31. januar 1972), Api.parliament.uk
  29. ^ Coburn, Jo (7 September 2019): «Archive on 4. The First Political Youthquake» (16.03), BBC Sounds
  30. ^ Televising of the House (Hansard, 20 November 1985), Parliamentary Debates (Hansard). 20. november 1985.
  31. ^ Cousins, Mark (2019): «Dear Boris Johnson, watch these six films before you rip up the Irish backstop and trigger violence», The Guardian. Sitat: «We showed this 58-minute interview...William Buckley was American aristocracy; Devlin was born in County Tyrone. Their conversation is an espresso hit.»
  32. ^ «Irish Republican Socialist Party Loses Members 1975», RTE.ie.
  33. ^ Holland, Jack; McDonald, Henry (1996): INLA Deadly Divisions. Poolbeg. ISBN 1-85371-263-9; s. 49.
  34. ^ Barberis, Peter; McHugh, John; Tyldesley, Mike (2000): Encyclopedia of British and Irish Political Organisations, Pinter Publishers; ISBN 1-85567-264-2
  35. ^ Nicholas Whyte (18. april 2004): Northern Ireland and the European Parliament. ARK.
  36. ^ «Bernadette Devlin in France To Gain Support for I.R.A Fast», New York Times. 11. september 1981.
  37. ^ Chronology of the Conflict: January 1981, CAIN. Arkivert fra originalen 18. august 2000
  38. ^ Taylor, Peter (2000): Loyalists, Bloomsbury Publishing PLC; ISBN 9780747545194; s. 168
  39. ^ a b «Devlin is 'very ill' after shooting | Northern Ireland», The Guardian
  40. ^ Doyle, Jim: «Bernadette Devlin McAliskey Assassination Attempt», Seamus Dubhghaill
  41. ^ a b Taylor (2000), s. 168.
  42. ^ «McAliskey shootings», People.com. Arkivert fra originalen 2. april 2015.
  43. ^ Murray, Raymond (1990): The SAS in Ireland. Mercier Press. s. 263
  44. ^ Lister, David; Jordan, Hugh (2004): Mad Dog: The Rise and Fall of Johnny Adair and 'C' Company. Edinburgh: Mainstream; s. 221
  45. ^ "Bernadette McAliskey". ElectionsIreland.org.
  46. ^ Coogan, Tim Pat (2000): The I.R.A. HarperCollins; s. 541.
  47. ^ Watt, N (14. februar 1994): «Family Buries Killer who Knew his Time had Come», The Times.
  48. ^ Sharrock, D. (9. april 1994): «Seer of Truths They'd Rather Not Hear», The Guardian.
  49. ^ Moriarty, Gerry (1. juli 2016): Brexit campaign in North ‘played on racism and emotions’ Brexit campaign in North 'played on racism and emotions', The Irish Times
  50. ^ «STEP – South Tyrone Empowerment Programme». Arkivert fra originalen 27. oktober 2016.
  51. ^ Breslin, Jimmy (24. februar 2003): «Finding Trouble in the US». CASAC. Arkivert fra originalen 25. mars 2015.
  52. ^ éirígí Árd Fheis 2007, éirígí. Arkivert fra originalen 28. juli 2007.
  53. ^ a b c d e Holland, Kitty (22. september 2016): «Bernadette McAliskey: 'I am astounded I survived. I made mad decisions'», The Irish Times.
  54. ^ «Working class people 'carrying burden of guilt for rise in right-wing politics'», Limerick Leader. 9. mai 2024
  55. ^ 1969: "Devlin is youngest-ever woman MP", BBC. 17. april 1969.
  56. ^ McGuinness, Damien (26. juli 2017): «Corry on trial over IRA bombing of Army base in Germany», BBC
  57. ^ IRA suspect 'too ill' to be extradited", BBC. 10. mars 1998
  58. ^ It's not a crime to fall in love with an IRA man, The Independent. 1. juni 1997
  59. ^ Kula, Adam (14. mars 2023): «Transgenderism: Republican socialist activist Bernadette McAliskey uses International Women's Day speech to say there is no firm definition of 'woman'», News Letter.
  60. ^ a b Little, Ivan (15. mars 2017): «Bernadette McAliskey: 'Sinn Fein's talk of border poll is game-play, it doesn't want united Ireland it can't control'», Belfast Telegraph
  61. ^ Walker, Stephen (8. februar 2018): Sinn Féin 'delusional' over origin of civil rights movement, BBC News.
  62. ^ «Galway Film Fleadh», Galwayfilmfleadh.com. Arkivert fra originalen 23. august 2014
  63. ^ «Slap!», Antiwarsongs.org
  64. ^ McDonald, Steven: «Slap!», AllMusic.
  65. ^ «Bloody Sunday», Internet Movie Database
  66. ^ McAliskey, Bernadette Devlin: The Price of My Soul (forord og kapittel tolv), Cain.ulst.ac.uk

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wiki.x.io/w/index.php?title=Bernadette_Devlin&oldid=24941266»