Bernhard Joachim Hagen
Bernhard Joachim Hagen (1720–1787) var en tysk komponist, fiolinist og luttenist.
| Bernhard Joachim Hagen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1720[1][2][3][4] Hamburg | ||
| Død | 9. des. 1787[5][6] Ansbach | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, lutenist | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Periode | Barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Instrument | Lutt, fiolin | ||
Biografi
redigerLite er kjent om Hagens yngre år, men han kom åpenbart fra en musikalsk familie. Broren, Peter Albrecht (van) Hagen (1714–1777), studerte fiolin hos Francesco Geminiani, lærte lutt- og orgelspill, og var organist i Rotterdam.
Bernhard Joachim Hagen må ha lært lutt- og fiolinspill allerede i ung alder, for allerede i 1737 var han assistent for fiolinvirtuosen og kapellmesteren i Bayreuth, Johann Pfeiffer. Senere ble han offisielt ansatt som fiolinist ved hoffet. Posten ved hoffet i Bayreuth, og fra 1769 også ved hoffet i Ansbach, beholdt han livet ut. Adam Falckenhagen og Charles Durant, som Wilhelmine von Bayreuth også ansatte ved hoffet i Bayreuth, kan ha undervist Hagen i videregående luttspill.
Hagen giftet seg i 1745 med Anna Fikentscher, født 22. mai 1789 i Ansbach. I årene 1760 og 1761 var han hos sin bror i Rotterdam og gav der fem konserter mellom november og mars.
Virke
redigerSelv om Hagen var ansatt som fiolinist ved hoffet i Bayreuth, var hans luttspill og komposisjoner for lutt viden kjent og beundret. Han ble regnet som den mest betydelige lutt-komponist i tiden etter Weiss, i enhver henseende like viktig som sine lærere Falckenhagen og Durant. Per Kjetil Farstad beskriver hans førklassisistiske galante stil som preget av den kommende «følsomme stilen» og den begynnede Sturm-und-Drang-perioden.
Takket være markgrevinne Wilhelmines innsats fikk luttmusikken en aller siste blomstringstid før gjenoppdagelsen på 1900-tallet. Våre dagers instrumentalister, som Farstad og Barto, ser Hagens musikk som en stor berikelse for lutt-litteraturen: hans luttstykker holder en høy kvalitet og stilen hans er «ekstrovert og virtuos, søt og elegant». Utøvere som ønsker å spille hans verk må ha et godt instrument til rådighet og besitte en stor grad av teknisk dyktighet
Komposisjoner
redigerSamtlige 33 kjente komposisjoner av Bernhard Joachim Hagen ligger i Staats- und Stadtbibliothek Augsburg som store tabulaturmanuskripter i Faszikel III Tonkunst:
- 12 sonater for solo lutt
- 6 trioer for lutt, fiolin og cello
- 2 luttkonserter
- 1 duo for to lutter
- 1 duo for lutt og fiolin
- Tallrike luttarrangementer med komposisjoner av Geminiani, Locatelli, Arne og andre.
Joachim Domning har publisert faksimile-utgaver av Solowerke und Duo c-moll (1983) og Kammermusik (1984) som foreligger i to bind utgitt av Joachim Trekel Musikverlag, Hamburg.
Barokkluttenisten Robert Barto har spilt inn noen CD-er, blant annet:
- Joachim Bernhard Hagen, Solo Works for Lute: Five Sonatas, Locatelli Variations (Naxos 8.554200)
- Bernhard Joachim Hagen, Sonate à Liuto solo (Symphonia Sy98164)
Noen verk som er oppført i Breitkopf-katalogen for 1769, regnes som tapt.
Referanser
rediger- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 103839771, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2016142945[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 89891, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Muziekweb, Muziekweb musiker-ID M00000263236, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, oppført som Joachim Bernhard Hagen, BNF-ID 13797860d[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w69g6sjd, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Ernst Ludwig Gerber: Historisch-biographisches Lexicon der Tonkünstler. Teil 1. 1790
- Rainer Trübsbach: Geschichte der Stadt Bayreuth, Druckhaus Bayreuth, 1993, ISBN = 978-3-922808-35-0, 464 sider
- Robert Barto: Bernhard Joachim Hagen, Sonate à Liuto solo hefte til CD, 1999
- Per Kjetil Farstad: Bernhard Joachim Hagen (1720–87): Some New Biographical Information. I: The Lute. Journal of the Lute Society. Nr 40, 2000, s. 1–11.