Birkarler

Birkarler (svensk: birkarlar; finsk: pirkkalaiset) var en liten, uoffisielt organisert, gruppe handelsmenn som holdt til langs kysten av Bottenhavet i middelalderen. De utførte en form for byttehandel, først og fremst med pelsverk men også andre varer.

Byttehandel på Nordkalotten

De drev handel med samene i Torne, Lule og Pite lappmark men også i andre lappmarkeder, områder opp mot Finnmark og også langs fjordene ut mot Norskehavet. I tillegg til å drive handel hadde de en periode rettigheter til å skattlegge samene for den svenske kronen.

Birkarler er ikke en etnisk gruppe og deres opphav er et omdiskutert tema i nordisk historie. Det er mer snakk om en gruppe mensker med visse rettigheter, det var mer en yrkesgruppe som ofte gikk i arv fra far til sønn. De drev med jordbruk, fiske og jakt ved siden av å være birkarl. De var en eksklusiv elite og er av noen beskrevet som en del av adelen.

Navnet birkarler stammer trolig fra et eldgammelt skandinavisk ord birk som har blitt brukt om handel i ulike sammenhenger. Noen mener at birk også var betegnelsen på en tellepinne og at folket som brukte den til regentskap var birkarler, Tellepinne heter birk på russisk. Lappefara er et annet navn på birkarler.

Bakgrunn

I løpet av 1100- og 1200-tallet var det trolig republikken Novgorod og den norske kongen som konkurrerte om skinnhandelen med samene på Nordkalotten. Dette er sannsynlig etter som man i mange samiske fortellinger har henvisninger til dette og at gjenstander av østlig opprinnelse funnet i samiske funn fra denne perioden. Innflytelsen fra det svenske riket strakte seg ikke lenger nord enn Skellefteelvedalen.

Birkarler (bircharlaboa) nevnes første gang av Kong Magnus Eriksson i 1328, da de er oppført som en av nybyggergruppene i Nord-Helsingland, på vestkysten av Bottenviken og hele veien opp og rundt bukten til Uleåborg. I dokumentet er de beskrevet to ganger som Birkarlaboa og ellers som Birkala. Hvor denne nybyggergruppen skal ha kommet fra vet man ikke sikkert, det er også teorier som går ut på at dette kan ha vært lokale folk som i tillegg til landbruk eller fiske har startet med handel. På slutten av 1500-tallet dukket det opp teorier om at birkarlene kom fra Birkala, en finsk kommune i Birkaland, et landskap i Finland. Fra 1600-tallet ble de assosiert med en migrasjon av finner nordover som antas å ha funnet sted på slutten av 1200-tallet. Det er teorier om at de skal stamme fra republikken Novgorod ettersom man der hadde handel med samene som lignet mye på handelen til birkarlene. Totalt anslås det å eksistere et tjuetalls teorier på forklaringen til birkarlenes opprinnelse.

Det er mye som tyder på at birkarler ikke reiste alene rundt som handelsmenn, men at de dro i større følger. I et brev fra 1595 klaget presten Andreas Nicolai, som var på misjon på vegne av den svenske kongen, over at han hadde vært i Torneå i 14 dager og ventet på at birkarlene skulle komme tilbake fra sin vinterreise, og antydet dermed at de reiste sammen. I 1575 deltok 12 birkarler fra Pite lappmark og 12 samer, som alle fungerte som legdommer i Semisjaur-Njarg sameby, noe som sier at det var flere birkarler til stede samtidig. Birkarler har flere ganger tatt kollektive aksjoner på den lokale arenaen, for eksempel i 1498 hvor de i Pite og Lule lappmark i fellesskap klaget til Kongen over fogder som blandet seg inn i deres handel. Det er også dokumentasjon på at to birkarler representerte alle ved et møte med kongemakten. Dette tilsier at birkarlarene var en velorganisert forening, noe deres felles innbetaling av skatt til Kongen også vitner om.

Det finnes eksempler på at noen birkarler også har vært prester. Andreas Nicolai Rhen, født 1520, fra Piteå var aktiv som prest og birkarl. En periode var han også "hovpräst" for kong Gustav Vasa. Han var sønnesønn av "Olof Birkarl" Nilsson, født 1460, og sønn av birkarl Nils Olofsson, født i 1490 i Öjebyn. Han var på skattelisten i Piteå for 1571 den rikeste av alle Norrlands prestene og eide mange reinsdyr og også et sagbruk. Sønnen til Andreas, Nicolaus, behersket også samisk språk og utarbeidet blant annet en sangbok og en ABC-bok på samisk, bøkene var de første i sitt slag som ble trykket på samisk. Birkarlene var velstående menn som hadde råd til å la sønnene studere teologi. Forfatteren Lars Stiernman har merket seg at påfallende mange svenske erkebiskoper kommer fra Birkarl-slekter, blant annet Rhen, Grubb, Bothniensis og Bure.

Birkarlenes rykte som brutale makthåndhevere mot samene er kjent, men i senere tid er det dukket opp et mer nyansert bilde hvor man ser at det må ha vært en felles avhengighet og et betydelig samarbeid. Man vet om noen få birkarler som er straffet, forholdsvis hardt, for maktmisbruk eller uregelmessigheter mot samene.

Samisk handel

Handel med samene i Norge, Sverige og Finland, og også i Russland, hadde foregått i vikingetiden og meget sannsynlig i lang tid før det. Men birkarler hadde en handelsform som var nærmere et samarbeid og et omfattende handelsnettverk som forbinder Nord-Skandinavia med den europeiske handelen. De handlet ofte ikke med en og en same, men med en siida. Handelsnettverket gikk på tvers av mange språklige grenser, som omfatter samiske, kvensk, finske, svenske og norske dialekter.

Birkarlene forsynte samene med alt de trengte. Det kunne være kobbergryter, jernkjeler, økser og andre jerngjenstander, garn, hamp og ullstoff. Også mat som bøndene i området birkarlene bodde hadde dyrket eller fisket. I bytte fikk de reinsdyr, kjøtt og pelsverk av rein, ekorn, mår, rev etc, selfangst og fisk, spesielt av laks, abbor, gjedde og sild samt eventuelt overskudd av bær de hadde høstet.

Skriftlige dokumenter gir bevis på et intrikat og komplekst utvekslingssystem basert på aksjer. I tillegg til at birkarlene har egne aksjer var det, ifølge Nordlander i 1906 og Fellman i 1915, vanlige at bønder hadde andeler i birkarler–samisk handel som tilsvarer en avtalt sum penger. For eksempel er det i dokumenter oppgitt at Karin Jakobsdotter (født ca. 1485) fra Piteå eide fem aksjer i det samiske handel og datteren hennes tre aksjer, deres aksjer hadde sannsynligvis tilfalt dem gjennom arv. Aksjehaverne måtte kreditere dem på ett år for å få tilbakebetaling så birkarler utførte derved funksjonen som en bankinstitusjon.

Klarte ikke samene å skrive brukte man tellepinne, Kill Kulla elr Karfståck, i handelen. Tellepinne er en pinne hvor man skjærer så mange hakk i som det de skylder og skjærer inn sitt merke. De deler den deretter i to deler og gir den ene halvdelen til kreditoren, mens den andre beholder de. Det er flere eksempler på at tellepinner har blitt fremlagt som bevis under tvister og rettsaker.

Å ha tittelen birkarl var helt sikkert prestisjefylt, men tittelen var ikke arvelig i seg selv. Ikke alle sønner av en birkarl ble birkarl selv. Men ofte var det en av sønnene deres, eller noen ganger en svigersønnene som overtok. Eventuelt kunne han selge rettighetene sine til en annen rik bonde med de riktige kunnskapene. Først og fremst ble det stilt store krav til erfaring og ferdigheter, og sønnene til birkarlene ble opplært fra de var små. Når en birkarl gikk av med pensjon, ble hans etterfølger rekruttert fra de som er godt kjent med logistikken og det praktiske ved å reise til lappområdene. I tillegg var de nære relasjonene mellom en birkarl og hans samiske handelspartnere avgjørende og samene hadde åpenbart medbestemmelse i utnevnelsen av nye birkarl. Dette får man større innsikt i fra informasjon i samiske historiske opptegnelser om samisk kultur, slektskapsrelasjoner og ekteskapstradisjoner. I stedet for at birkarlene var selgere med stor makt og samene var underordnet var de interkulturelle relasjonene preget av gjensidig respekt og gjensidig avhengighet.

Det finnes også eksempler på at en birkarl har giftet seg med samedøtre. De kunne da være gift med dem etter samisk tradisjon og noen ganger i tillegg ha en kone etter svenske/finske lover. Eller de kunne ha en samejente som frille.

Skatte-monopol og innflytelse

Historien forteller at birkarlenes rettigheter til å skattlegge samer ble gitt av Magnus Ladulås (1240–1290), kongen av Sverige fra 1275 til 1290. Samer ble tradisjonelt beskattet av nordmenn allerede i vikingtiden eller enda tidligere. Senere begynte russere å skattlegge dem også. Etter å ha hatt Sør-Finland under kontroll fra rundt 1250, ble Sverige interessert i området i nord. Etter hvert betalte noen samer skatt til alle tre statene.

Det er et paradoks at de i tillegg til å ha et nært forhold innen handelen skulle kreve inn skatt. Men handelen mellom samer og birkarlene var en svært kompliserte prosedyren med å bytte varer, aksjer, gjøre opp debeter og kreditter, noe som førte til at handelen var mer en kontinuerlig prosess å umulig for svenske myndigheter å identifisere fortjenesten av. Dette var vanskelig å beskatte for kongen så isteden ga han birkarlene rettigheter til å skattlegge samer og kongen skattla birkarlene med en fast årlig avgift som var beregnet ut fra hvor mange "bueføre" menn de handlet med. Det virker som om dette årlige beløpet forble det samme i mange år.

Under Kalmarunionen (1397-1523) drev birkarlene handel og krevde skatt også blant sjøsamene i de norske fjordene, unionskongene gav dem rett til det. Birkarlene forble nyttig for kongen så lenge statens grep i nord var svakt. Et dokument fra 1424 viser at alle birkarler kunne holde fast ved de gamle rettighetene og reglene som sa at enhver birkarl som forsynte en same, hans kone, barn og arbeidere med ting som f.eks. mat, gryte, kjelke, garn, øks, annen redskap og andre ting samene trenger for å leve og dermed redde samene fra sult og fattigdom, han hadde rett til å handle med og innkreve skatter fra denne samen.

Portugiseren Damianus a Goës, som reiste rundt i Sverige på 1500-tallet, regnet birkarlene som en del av adelen. Den svenske kronen gjort en stor innsats under Gustav Vasa (1496^-1560), som var konge fra 1523 til sin død i 1560, for å få full kontroll over birkarlenes handel. Kongen sa opp deres rett til å beskatte samene i 1553, men de fikk beholde rettighetene til handel. Uten inntektene fra skattene følte mange at de ikke kunne fortsette som handelsmenn. Ettersom kronen begynte med direkte beskatning av samene, måtte det også oppnevnes fogder. Disse menneskene måtte ha lokalkunnskap og kontakter, og i utgangspunktet ble alle lappfogdene i det nordlige sameområdet hentet fra birkarlenes kretser. I den såkalte Sumlen (1600–1601) av den svenske antikvaren Johannes Bureus (1568–1652), sies det at kongens fogd ikke hadde lov til å kreve inn skatt med mindre alle birkarlene som var i hans område hadde regnet og godkjent den.

Gustav Vasa var ivrig etter å overta skattleggingen av samene og ønsket å skattlegge sjøsamene. Kongen jobbet også med å overta all handelen med samene. Innsatsen kan virke enormt overdrevet med tanke på det lille antallet birkarler, som utgjorde mellom 40 og 70, men hadde sikkert også noe å gjøre med svenskenes ønske om tilgang til Norskehavet. Birkarlene som representerte en eldgammel, geografisk omfattende, velutviklet og lukrativ handelsorganisasjon ytet imidlertid en sterke motstandere mot kronens økonomiske og politiske ambisjoner.

Da Kong Karl IX (1550–1611) av Sverige ble kronet i 1607 tok han tittelen De lappars i Nordlanden Konung (Kongen av Nordlandens samer). Han arbeidet energisk for å få Nord-Norge, områder fra Varanger til Tysfjord, som del av Sverige. For å svekke birkarl-innflytelsen innførte kongen på slutten av det sekstende og begynnelsen av det syttende århundre, en rekke forskrifter som dikterer betingelsene for birkalers virksomhet på samisk grunn. Det var kun tillatt med et fast antall birkarler for hver lappmark og pruting var kun tillatt enkelte steder på bestemte tider av året. Det ble også forbudt for prester å drive handel med samene. Faktisk var det dødsstraff for de som reiste rundt blant samene til andre tider av året enn det kronen tillatte. I stedet for å ha sine handelsplasser "her og der," måtte birkarlene nå bygge sine boder og hytter på anviste markedsplasser hvor det ofte også ble oppført kirker. Hver bod skulle være for to birkarler, tre i Kemi lappmark, og det måtte være vinduer i bodene og handelen skulle foregå til bestemte tider og ikke om natten. Dette var starten på statens ønske om å konsentrere handelen til større tettsteder og byer som var lettere å kontrollere. Noe som gjorde behovet for birkarler foreldet. Det ble senere bestemt at birkarlene ikke fikk komme til stedene før fogden hadde vært der for å hevet skatter og handlet på vegne av kongen. Det ble også satt en grense for hvor mange birkarler som fikk utføre handel med samene, 22 i Torne lappmark, 17 i Lule lappmark, 16 i Pite lappmark og 11 i Lycksele lappmark, totalt 66.

Gustav II Adolf av Sverige (1594-1632) var konge under Kalmarkrigen (1611–1613), der Danmark gikk seirende ut. Han sørget i 1621 for at birkarlenes siste privilegier ble opphevet og tittelen birkarl forsvant ut av historien. Birkarlenes rolle som gründere og representanter for et handelsnettverk var slutt, flere ble representanter for den svenske kongemakten, det var i denne rollen de forsvant fra det historiske kildematerialet og i denne rollen noen av dem etterlot seg det dårlige ryktet, som den eldre forskningen valgte å fremheve.