Bråtengata 16 (Moss)
Bråtengata 16 og også kjent som Bråtengata 10 eller Søndre Jeløgade, ligger i en del av Moss Kommune og ble bygget i 1893, og restaurert i 1986. Huset ligger sentralt i utviklingen av boliger for arbeidere og lavere middelklasse i byens mer industrielle tid. Gaten er en typisk norsk bygate med tett bebyggelse for flere eldre bygninger som sannsynligvis ble reist for å imøtekomme den voksende befolkningen i Moss i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Det er sannsynlig at mange av husene i Bråtengata, inkludert nummer 16, ble brukt som boliger for arbeidere ved byens ulike fabrikker. Gaten har derfor en sterk tilknytning til byens industrielle fortid.[1]
Bråtengata 16 (Moss) | |||
---|---|---|---|
Land | Norge | ||
Sted | Moss | ||
Kart | |||
Bråtengata 16 (Moss) 59°25′55″N 10°38′59″Ø |
Utforming
redigerHuset er malt hvitt og er et typisk gammelt-norsk hus. Hjemmet har fine detaljer langs taket og rundt vinduskarmene, av treverk. Nå består huset av 2 etasjer og 4 seksjoner, og er formet som en "L" med trekantet hustak. Før var huset ikke delt inn i seksjoner, men alle bodde samlet. Huset har rundt 16 vinduer, har 2 innganger og 1 pipe. Det har også en liten hage foran ved huset, hvor for eksempel kan leke og planter kan dyrkes. Huset er bygd av treverk og stein. Grunnemuren til huset er laget av stein, noe som var normalt på den tiden. ligger i tillegg nærme vannet, ved havna.
Lokalsamfunnet i Bråtengata
redigerBråtengata var en arbeidergate der de fleste innbyggerne bodde i små, trange hus, ofte delt mellom flere familier, som for eksempel i Bråtengata 16 hvor flere bodde sammen. Folk i gata jobbet hardt, med lange arbeidsdager på fabrikken. Det var et mangfoldig miljø, med ulike butikker som en skomaker, fiskebutikk og en kiosk som solgte brus, sjokolade og brød. Den ene kiosken befant seg i huset til en av de som bodde i gata. Da hadde hun en gardin som dekket for stuen, og drev kiosken ved inngangen. Hun hadde en ringeklokke som kundene kunne bruke slik at hun visste når kundene kom. Det var også en frisør i Bråtengata, en av frisørene i området nektet å klippe gutter med langt hår fordi det skulle man ikke ha på denne tiden. Fiskehandleren Behn var kjent for sin fiskebutikk der han solgte fisk, på rundt 1950-1960 tallet. Bråtengata var også et hjemsted og fødested for fotballklubben "Sprint-Jeløy". Som vant fem norgesmesterskap på 1930-tallet. Det fantes to idrettsforbund, arbeideridrettsforbundet og borgerligidrettsforbundet. Sprint Jeløy spilte for arbeideridrettsforbundet. En spesiell historie fra 1900-tallet, handlet om en jente som vokste opp i et utrygt hjem hvor faren drakk mye alkohol og vold. Hun ble mobbet på grunn av et uhell som var at hun ofte tisset på seg om nettene fordi hun følte seg utrygg. Hun ble derfor kalt "Pissedokka" av de andre barna og resten av ungdomstiden hennes. Det førte til at hun flyttet så snart hun var ferdig med skolen.[2]
Skipshistorie på Jeløya
redigerI Moss på 1700- og 1800-tallet var det allerede flere skipsverft, som lå på fastlandet ved siden av Jeløya. Skipsbygging var en betydelig næring på grunn av byens tilgang til treverk, som var det viktigste byggematerialet for skip på den tiden. Jeløya, som ligger strategisk plassert i Oslofjorden, ga naturlige havneforhold og området var ideelt for sjøfart og skipsbygging. Noen av disse verftene spesialiserte seg på mindre fartøy, som skuter, seilskip og senere dampskip. Verftene produserte hovedsakelig seilskip frem til dampmaskinen begynte å dominere slutten av 1800-tallet, noe som også førte til en gradvis endring i skipsbyggingsteknikkene. Seilskipene var avhengige av naturens krefter, hadde en enklere bygge struktur, og krevde betydelig mannskap. Dampskip representerte en teknologisk revolusjon med større pålitelighet, men var mer komplekse å bygge og operere, med avhengighet av drivstoff. Overgangen fra seil til damp markerte et betydelig skifte i skipsfartens historie, og dampskip la grunnlaget for den moderne shipping-industrien. I tillegg til skipsbygging, spilte vedlikehold og reparasjon av skip en viktig rolle. Siden Moss lå sentralt til i Oslofjorden, var området et naturlig stoppested for skip som trengte reparasjoner. I tiden før 1950 ble mange fartøy vedlikeholdt og reparert ved skipsverftene, noe som sikret arbeid for skipsarbeider selv i perioder der nybygging av skip kanskje ikke var like stor.[3]
Eiere av Jeløya
redigerJeløya har en lang og spennende historie når det gjelder eierskap. I middelalderen eide kirken store deler av Jeløya, og landområdene ble brukt til jordbruk. Etter reformasjonen på 1500-tallet tok staten over kirkens eiendommer og jorden ble solgt videre til rike adelsfamilier. På 1600- og 1700-tallet var Jeløya preget av store gårder som Alby, Grimsrød og Reier, som var eid av velstående familier som drev med jordbruk. På 1800-tallet begynte industrien i Moss å vokse, og det førte til at noen deler av Jeløya ble brukt til å bygge boliger for fabrikkarbeidere. Bråtengata var et område som ble bygget for arbeiderne, det var arbeiderboliger. Industrien brakte nye mennesker til øya og det endret samfunnet her. Senere på 1900-tallet ble Jeløya også et populært område for sommerhus, spesielt blant folk fra Oslo som ønsket å tilbringe tid i fine og naturskjønne omgivelser. I dag er Jeløya et attraktivt boligområde. Flere av de gamle gårdene, som Alby, er blitt til kultursteder hvor man kan gå turer, spise gode boller og gjøre aktiviteter på gården. De andre gårdene er fortsatt private eiendommer. Jeløya har utviklet seg fra en landbruks øy til et moderne boligområde, men øya har beholdt mye av sin historie og naturlige skjønnhet.[4]
Beboere i Bråtengata
redigerNavn | Kjønn | Yrke/stand | Født |
---|---|---|---|
Johannes Eriksen | Mann | Intet erhverv (Ikke lønnet arbeid) | 1823 |
Torine Thoresdatter | Kvinne | Intet erhverv (Ikke lønnet arbeid) | 1824 |
Hans Pettersen | Mann | Fisker | 1850 |
Nekoline Pettersen | Kvinne | Hustru | 1851 |
Rudolf Kristiansen | Mann | Skibstrømmermand (Skipstømmermann) | 1851 |
Josefine Eriksen | Kvinne | Vaskekone | 1851 |
Haralda Kristiansen | Kvinne | Hustru | 1857 |
Kristian Andersen | Mann | Arbeider ved Moss (Kullkompani) | 1877 |
Anna Pettersen | Kvinne | Steller huset for sine foreldre (sykelig) | 1878 |
Hansine Andersen | Kvinne | Hustru | 1879 |
Krestine Eriksen | Kvinne | Dagarbeider | 1883 |
Nils Kristiansen | Mann | Glassarbeider | 1883 |
Jenny Kristiansen | Kvinne | Datter | 1885 |
Artur Eriksen | Mann | Sagbruksarbeider | 1887 |
Hans Eriksen | Mann | Sagbruksarbeider | 1891 |
Bergjot Kristiansen | Kvinne | Datter | 1893 |
Rakel Kristiansen | Kvinne | Datter | 1895 |
Fin Kristiansen | Mann | Sønn | 1899 |
Kilder
rediger- «Industribyen». www.mosshistorielag.no. Besøkt 23. oktober 2024.
- «Moss Historielag». www.mosshistorielag.no. Besøkt 23. oktober 2024.
- Snilsberg, Torgeir (11. juli 2016). «(+) Avventer gigantsatsing på havna». Moss Avis (på norsk). Besøkt 23. oktober 2024.
Referanser
rediger- ^ «Hjem - Kulturminnesøk». 17. september 2019. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ «Industri i Moss – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ Dørum, Knut (10. september 2024). «Norsk skipsfartshistorie før 1940». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ «Digitalarkivet». www.digitalarkivet.no (på norsk). Besøkt 23. oktober 2024.