Christian Fredrik Borchgrevink
Christian Fredrik Borchgrevink (1924–2024) var en norsk lege som i 1969 ble landets første professor i allmenmedisin. Han publiserte rundt 250 artikler om blant annet hjertesykdom, allmenmedisin, medisinsk utdanning, forskningsetikk og organisering av helsevesenet. Borchgrevink var visepresident i Legeforeningen og medlem av styret 1971-1977.[4][5][6][7]
| Christian Fredrik Borchgrevink | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. sep. 1924[1] Christiania | ||
| Død | 13. okt. 2024[2] (100 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Lege, professor | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo (–1961) (akademisk grad: dr.med.) | ||
| Far | H. Chr. J. Borchgrevink | ||
| Barn | Aage Storm Borchgrevink[3] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Deltagermedaljen[3] | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Oslo | ||
Bakgrunn
redigerChristian Fredrik Borchgrevink ble født 1. september 1924 i Christiania (Oslo).[8][7] Etter examen artium 1943 fra Frogner videregående skole ble han cand.med. 1951 ved Universitetet i Oslo.[7] Han var ett år 1951–1952 kaptein og sjefshygieniker i Tysklandsbrigaden, utstasjonert 6 måneder i Polen som det norske bidrag til tuberkulosebekjempelse.[5][7]
Han var sønn av ingeniøren Henrik Christian Juell Borchgrevink (1891–1967) og Wilhelmine Antonette (Minnie) Schibbye (1892–1973), se Borchgrevink.[9][10] Christian Fredrik Borchgrevink var far til forfatter Aage Storm Borchgrevink.[11][8][9]
Borchgrevink døde 100 år gammel 13. oktober 2024 i Oslo.[11]
Virke
redigerHan arbeidet ett år hos distriktslegen i Gloppen.[7] Fra 1953 til 1956 var han seniorrådgiver for Verdens helseorganisasjon stasjonert i Bandung i Indonesia,[5] der han drev en kampanje for BCG-vaksine for bekjemping av tuberkulose. Under Suezkrisen i 1956 var han et halvår som lege i den første dansk-norske bataljon, ledet av FN.[7]
Fra 1957 var han stipendiat ved institutt for trombose-forskning i Oslo, og for avhandlingen Studies on the Haemostatic Mechanism (om antikoagulasjon og hjertesykdom) mottok han dr.med. 1961.[5] Han var ett år (1962-1963) ved Stanford University på utveksling (research fellow) og arbeidet som reservelege på Ullevål 1964-1968.[12] I 1968 ble han godkjent indremedisiner og året efter ble han tilsatt som professor ved Institutt for allmenmedisin opprettet i 1968 selv om han var indremedisiner. Instituttet ble opprettet på initiativ fra medisinprofessorer og med økonomisk støtte fra Legeforeningen. Bakgrunnen var ønske om å styrke allmenpraksis. Borchgrevink var den først i Norden og den fjerde i verden som ble professor i allmenmedisin.[13][14][15][16] Professoratet kostet 600 000 årlig og var en gave i 5 år fra Den norske lægeforening.[17] Han var sjefredaktør for Scandinavian Journal of Primary Health Care.[18]
Han medvirket i utvalg som i 1984 vurderte pleie og omsorg for alvorlig syke og døende mennesker (NOU 1984: 30 ledet av Inge Lønning).[19] I 1992 fremkom det i et intervju med ham i bladet Humanist, at han hadde gitt tre svært syke pasienter hjelp til å begå selvmord.[20][21] Han pensjonerte seg i 1994, og arbeidet senere med forskning om alternativ medisin[22] og var 1993–1997 koordinator for Norges forskningsråd (alternativ medisin).
I sitt virke ledet han ni doktorstudenter og utga rundt 250 artikler om hjertesykdommer, blodsykdommer, medisinsk utdannelse, studier fra almennprasksis, etiske problemer i forskning, organisering av helsetjenesten.[23][7]
Verv
rediger- Den Konservative Studenterforening, formann våren 1948, han ble etterfulgt av Elisabeth Schweigaard som lanserte ham som formann i Studentersamfundet.[24]
- Det Norske Studentersamfund, formann 1949.[7]
- Den norske lægeforening, viseformann 1975–1977.[7]
- Institutt for blødere (etablert 1966 som Foreningen for blødere i Norge, FBIN), styreformann 1970–1978.
- Det norske råd for hjerte- og karsykdommer (etablert 1964, en del av Nasjonalforeningen for folkehelsen), formann 1973–1976.
- Statens legemiddelkontroll (etablert 1973), Bivirkningsnemnda formann 1975–1985.
- Foreningen Retten til en verdig død (etablert 1977), styremedlem 1977-1981.[7]
- Landsforeningen mot AIDS (medvirket ved etablering 1987),[5] leder 1990.
- Norad-rådgiver for å bygge opp primærhelsetjenesten i Nord-Portugal.
- Norske leger mot atomvåpen (etablert 1975), en av initiativtakerne.[7]
- Norsk selskap for allmennmedisin (etablert 1983), dets første formann 1983–1985.[7]
- Scandinavian Journal of Primary Health Care, sjefredaktør 1989–1996.[5]
Priser
rediger- Deltagermedaljen[25]
- ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1996 [26]
- Løvetannprisen (etablert av Norsk forening for allmennmedisin i 1986), tildelt i 1991[27]
- Nidarosprisen (deles ut på Nidaroskongressen), vinner i 1993 sammen med Bent Guttorm Berntsen
Referanser
rediger- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Christian_Fredrik_Borchgrevink[Hentet fra Wikidata]
- ^ Aftenposten, «Christian F. Borchgrevink var tolerant og leken», verkets språk bokmål, utgitt 22. oktober 2024, besøkt 23. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Christian_Fredrik_Borchgrevink[Hentet fra Wikidata]
- ^ Øivind Larsen. «Biografi». Store norske leksikon.
- ^ a b c d e f Magne Nylenna, Arild Bjørndal, Dag Bruusgaard og Reidun Førde (22. oktober 2024). «Christian F. Borchgrevink var tolerant og leken». www.aftenposten.no. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ «Hundreåringen som klatret ut av sykehuset | Utposten». www.utposten.no (på norsk). Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ a b c d e f g h i j k l Langsomt blir faget vårt eget. Festskrift til Christian F. Borchgrevinks 60 års dag. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200068366.
- ^ a b Larsen, Øivind (16. oktober 2024). «Christian Fredrik Borchgrevink». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ a b Slekten Borchgrevink anno 2004. [Nesbru]: E. Borchgrevink. 2004. ISBN 8230303029.
- ^ Holst, R. Sommerfelt (1931). Slekten Krohn fra Kronborg og Ringerike. Oslo: (Cammermeyers bogh.).
- ^ a b «Christian Fredrik Borchgrevink | Minneside». Minnesider. 23. oktober 2024. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ Allmennmedisin. Oslo: Gyldendal. 1991. ISBN 8205189021.
- ^ Larsen, Øivind (1989). Mangfoldig medisin. Oslo: Ø. Larsen, Seksjon for medisinsk historie, Universitetet i Oslo. ISBN 8299100313.
- ^ Johannessen, Lise B. (10. desember 2018). «Allmennmedisin – 50 år som universitetsfag». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ Hafstad, Anne (28. november 2018). «Allmennmedisinsk femtiårsfest». www.dagensmedisin.no. Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ «1. Forhistorien: Langsomt ble faget vårt eget | Tidsskriftet Michael». www.michaeljournal.no (på norsk). Besøkt 23. oktober 2024.
- ^ Akademisk allmennmedisin i Bergen 50 år: 1972-2022. Oslo: Det norske medicinske Selskab. 2022. ISBN 9788292871751.
- ^ Elsa Askeland (18.10.1969). «Ukens navn: Huslegen er død, Huslegen leve». VG.
- ^ Pleie og omsorg for alvorlig syke og døende mennesker. NOU 1984: 30. Oslo: Universitetsforlaget. 1984. ISBN 8200709116.
- ^ Humanist, nr 6/92. Oslo. 1992. s. 8.
- ^ «Medisinprofessor i Oslo ga aktiv dødshjelp». 14.12.1992.
- ^ Innføring i alternativ medisin. Oslo: Universitetsforl. 1996. ISBN 8200420175.
- ^ «Christian Borchgrevink fyller 70 år!». NTB. 12.8.1994.
- ^ Den konservative studenterforening 100 år. Oslo: Foreningen. 1991. ISBN 8299042615.
- ^ Larsen, Øivind (7. oktober 2018). «Christian Fredrik Borchgrevink». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 25. januar 2019.
- ^ Dagsavisen 1. sept. 2009, side 29
- ^ «Hederspriser». www.legeforeningen.no. Besøkt 23. oktober 2024.