Dmitrij Abramovitsj
Dmitrij Ivanovitsj Abramovitsj (russisk Дми́трий Ива́нович Абрамо́вич, 26. julijul./ 7. august 1873greg. i guvernementet Volynia, død 4. mars 1955 i Vilnius) var en sovjetisk filolog og litteraturhistoriker.
| Dmitrij Abramovitsj | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. juli 1873[1] Gulevitsji | ||
| Død | 4. mars 1955[2][1] (81 år) Vilnius | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, filolog, slavist, paleograf, universitetslærer, politisk fange | ||
| Utdannet ved | St. Petersburgs teologiske akademi | ||
| Doktorgrads- veileder | Aleksey Shakhmatov | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
| Medlem av | Sovjetunionens vitenskapsakademi | ||
| Utmerkelser | 2. klasse av Sankta Annas orden 3. klasse av Sankta Annas orden 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen | ||
Abramovitsj kom fra en prestefamilie, og gikk ut av presteseminaret i Volynia. Han ble deretter elev ved det teologiske seminaret i St. Petersburg, hvor han siden fikk en lærestol i russisk og kirkeslavisk språk og russisk litteraturhistorie. I 1909 måtte han forlate lærerstillingen på grunn av uttalelser han hadde kommet med under undervisningen i moderne russisk litteratur. I årene fra 1909 til 1919 underviste han i russisk litteraturhistorie og språk ved forskjellige skoler. Fra 1910 til 1927 var han dessuten medarbeider ved avdelingen for håndskrifter i Det russiske nasjonalbiblioteket.
I 1927 ble Abramovitsj arrestert og sendt til Solovki-øyene. Han satt i fengsel i fem år. Fra 1939 til 1941 underviste han ved lærerskolen i Smolensk. Etter andre verdenskrig ble han professor i russisk litteraturhistorie ved universitetet i Vilnius.