Wikipedia

Ekspresjonisme

kunstretning

Ekspresjonisme (fra fransk expressionisme, avledet av expression, «uttrykk»)[1] betegner en kunstretning som legger vekt på kunstnerens subjektive opplevelse og et kraftig uttrykk for den med mindre på naturtro gjengivelse.[1] Ekspresjonisme har som uttrykksform preget de fleste kunstneriske disipliner som billedkunst, litteratur, musikk, teater, film, dans og arkitektur. At et kunstverk er «ekspresjonistisk»[2] betyr gjerne at verket uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og tidvis forvridd fremstilling av den ytre verden. Uttrykket i ekspresjonistisk billedkunst er ofte kantete, nervøst og voldsomt. Ekspresjonistiske kunstnere brukte ofte virvlende, svaiende og overdrevet utførte penselstrøk i skildringen av motivene sine.[3]

Det dramatiske og fortegnede billeduttrykket i den spanske maleren El Grecos Utsikt over Toledo fra 1595/1610 minner i slående grad om ekspresjonismen på 1900-tallet. Kunsthistorisk tilhører bildet likevel manierismen.
Lyrikeren av Egon Schiele 1911

Ekspresjonisme er en modernistisk bevegelse, opprinnelig innen poesi og maleri, med opprinnelse i Nord-Europa rundt begynnelsen av 1900-tallet. Dens typiske egenskap er å presentere verden utelukkende fra et subjektivt perspektiv, og forvrenge den radikalt for emosjonell effekt for å framkalle stemninger eller ideer.[4][5] Ekspresjonistiske kunstnere har forsøkt å uttrykke betydningen[6] av emosjonell opplevelse i stedet for fysisk virkelighet.[6][7]

Ekspresjonismen utviklet seg som en avantgardistisk stilretning før første verdenskrig fra rundt 1905 i Tyskland og Østerrike. Det forble populært under Weimarrepublikken,[4] spesielt i Berlin. Stilen utvidet seg til et bredt spekter av kunst, herunder ekspresjonistisk arkitektur, maleri, litteratur, teater, dans, film og musikk.[8] Paris ble et samlingssted for en gruppe ekspresjonistiske kunstnere, mange av jødisk opprinnelse, kalt Parisskolen. Etter andre verdenskrig påvirket figurativ ekspresjonisme kunstnere og stiler rundt om i verden. Begrepet antyder noen ganger angst. Edvard Munch er karakteristisk så måte ved at gjennom hele sin kunstneriske karriere fokuserte Munch på scener med død, smerte og angst i forvrengte og følelsesladede portretter, alle temaer og stiler som ble adoptert av ekspresjonistene etter århundreskiftet.[3]

I historisk forstand blir langt eldre malere som Matthias Grünewald, Goya og El Greco noen ganger omtalt som ekspresjonistiske,[9] selv om begrepet hovedsakelig brukes på verk fra 1900-tallet. Den ekspresjonistiske vektleggingen av individuelt og subjektivt perspektiv har blitt karakterisert som en reaksjon på positivisme og andre kunstneriske stiler som naturalisme og impresjonisme.[10]

Etymologi og historie

rediger
 
Russisches Ballett 1 (1912) av August Macke
 
Der Blaue Reiter, Vasilij Kandinskij, ca. 1903.
 
Rådyr i skogen (II) (Rehe im Walde (II) av Franz Marc 1914
 
Den tysk-norske billedkunstneren Rolf Nesch' Bro over Elben I fra 1932 (335x595mm)

Mens ordet ekspresjonist ble brukt i moderne betydning så tidlig som i 1850, spores dets opprinnelse tidvis til malerier utstilt i 1901 i Paris av den obskure kunstneren Julien-Auguste Hervé, som han kalte Expressionismes.[11][12] Et alternativt syn er at begrepet ble skapt av den tsjekkiske kunsthistorikeren Antonin Matějček i 1910 som det motsatte av impresjonismen: «En ekspresjonist ønsker fremfor alt å uttrykke seg... (en ekspresjonist avviser) umiddelbar oppfatning og bygger på mer komplekse psykiske strukturer ... Inntrykk og mentale bilder som passerer gjennom ... menneskers sjel som gjennom et filter som fjerner dem fra alle vesentlige tilvekster i å framstille deres klare essens [...og] er assimilert og kondensert til mer generelle former, til typer, som han transkriberer gjennom enkle korte formler og symboler.»[13] Standardverket til Gregor Paulsen slår fast at begrepet ekspresjonisme ble lansert i 1911 av [Herwarth Walden]].[14]

Eksempler på ekspresjonistiske stilelementer kan finnes langt tilbake i kunsthistorien, som i den spanske barokkmaleren El Grecos bilder, eller Francisco Goyas «sorte malerier», som han malte mot slutten av sitt liv. Kunstretninger som postimpresjonisme, fauvisme og symbolisme, og kunstnere som Edvard Munch, Paul Gauguin, Paul Cézanne og Vincent van Gogh blir sett som forløpere for ekspresjonismen.

Viktige forløpere for ekspresjonismen var den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844–1900), spesielt hans filosofiske roman Slik talte Zarathustra (1883–1892); de senere skuespillene til den svenske dramatikeren August Strindberg (1849–1912), da trilogien Till Damaskus (1898–1901), Ett drömspel (1902), Spöksonaten (1907); Frank Wedekind (1864–1918), spesielt «Lulu»-syklusen med Erdgeist (1895) og Die Büchse der Pandora (1904); den amerikanske poeten Walt Whitmans (1819–1892) Gresstrå (1855–1891); den russiske romanforfatteren Fjodor Dostojevskij (1821–1881); den norske maleren Edvard Munch (1863–1944); den nederlandske maleren Vincent van Gogh (1853–1890); den belgiske maleren James Ensor (1860–1949);[15][16] og banebrytende østerriksk psykoanalytiker Sigmund Freud (1856–1939).[8]

I 1905 dannet fire tyske kunstnere, ledet av Ernst Ludwig Kirchner, kunstgruppen Die Brücke («Broen») i byen Dresden. Dette var uten tvil den grunnleggende organisasjonen for den tyske ekspresjonistiske bevegelsen, selv om de ikke brukte selve ordet. Noen år senere, i 1911, dannet en likesinnet gruppe unge kunstnere Der Blaue Reiter («Den blå rytteren») i München. Navnet kom fra Vasilij Kandinskijs maleri Der Blaue Reiter fra 1903. Blant medlemmene deres var Kandinskij, Franz Marc, Paul Klee og August Macke. Begrepet ekspresjonisme etablerte seg imidlertid ikke fast før i 1913.[17] Selv om hovedsakelig en tysk kunstnerisk bevegelse opprinnelig[8][18] og mest dominerende innen maleri, poesi og teater mellom 1910 og 1930, var de fleste forløperne for bevegelsen ikke tyske. Videre har det vært ekspresjonistiske skjønnlitterære forfattere, så vel som ikke-tysktalende ekspresjonistiske forfattere, men i Tyskland, hvor det var framstående ekspresjonistiske verk, fikk bevegelsen tilbakegang samtidig som det var en politisk framvekst av Adolf Hitlers nazisme på 1930-tallet. Ekspresjonismen ble da også fordømt av de tyske nazistene som «entartete Kunst», det vil si utartet og degenerert kunst.

De første ekspresjonistiske kunstnerne var sterkt revolusjonære og sosialt engasjerte, i henhold Gregor Paulsen.[14]De var ikke ute etter å framstille det vakre, men heller den skitne virkelighet. Arbeiderklassen, triste steingater, varieteer og kafeer, aktstudier av sirkuskvinner og prostituerte ble emne for kunstnerne og således anga sin sosiale forankring. «Linjene ble stadig brutt i spisse vinkler, detaljer i kroppene og kroppsdelene ble sammenfattet grovt. Det ofte sterkt framtredende erotiske innholdet bidro til en laddet, nevrotisk atmosfære. Det hviler iblant et drag av tarvelighet over nakenstudiene. Kvinnene er ikke bare kroppslig avkledde. Det er som om kunstnerne vil blottlegge deres innerste følelser og tanker.»[19]

Ekspresjonisme er notorisk vanskelig å definere, delvis ettersom den «overlappet med andre store ’ismer’ i den modernistiske perioden: med futurisme, vorticisme, kubisme, surrealisme og dadaisme.»[20] Richard Murphy kommenterte at «søken etter et altomfattende definisjon er problematisk i den grad at de mest utfordrende ekspresjonistene som Franz Kafka, Gottfried Benn og Alfred Döblin var samtidig de mest høyrøstede ’antiekspresjonister’.»[21]

Det som imidlertid kan sies er at det var en kunstbevegelse som utviklet seg på begynnelsen av 1900-tallet, hovedsakelig i Tyskland, som reaksjon på den dehumaniserende effekten av industrialisering] og den urbane veksten i byene, og at «en av de sentrale virkemidlene for ekspresjonisme identifiserer seg selv som en avantgardebevegelse, og ved hvilken den markerer sin avstand til tradisjoner og kulturinstitusjonen som helhet er gjennom sitt forhold til realisme og de dominerende konvensjonene på representasjon.»[22] Mer eksplisitt, avviste ekspresjonistene realismens ideologi.[23][24]

Begrepet ekspresjonisme refererer til en «kunstnerisk stil der kunstneren søker å skildre den ikke-objektiv virkelighet, men heller de subjektive følelsene og responsene som gjenstander og hendelser vekker i en person.»[25] Gjennom ekspresjonistenes konfrontasjon med den urbane verdenen på begynnelsen av 1900-tallet utviklet de ekspresjonistiske kunstnere en kraftig modus for sosial kritikk i sine buktende figurale gjengivelser og dristige farger. Deres visuelle representasjoner av den moderne byen innbefattet fremmedgjorte individer.[3] Med ankomsten av ekspresjonismen ble det kunngjorde og fremmet nye standarder for frambringelse og vurdering av kunst. Kunst var nå ment å komme fram fra kunstnerens indre, og standarden for å vurdere kvaliteten på et kunstverk ble karakteren av kunstnerens følelser snarere enn en analyse av komposisjonen.[3]

I et ekspresjonistisk kunstverk vil gjengivelsen av et umiddelbart inntrykk av den sette verden måtte vike for komplekse tolkninger av en mer psykologisk natur. Ekspresjonistisk kunst forbindes gjerne med framstillinger av angst og sjelelig mørke, og kan ses i sammenheng med andre viktige kunstneriske og intellektuelle bevegelser på 1900-tallet som eksistensialisme og psykoanalysens teorier om det underbevisste.

Ekspresjonistiske billedkunstnere

rediger

Ekspresjonistiske forfattere

rediger

Ekspresjonistiske komponister

rediger

Ekspresjonistiske filmskapere

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b «ekspresjonisme», NAOB
  2. ^ «ekspresjonistisk», NAOB
  3. ^ a b c d «Expressionism Movement Overview», The Art Story
  4. ^ a b Thompson, Bruce: «Lecture on Weimar culture/Kafka'a Prague», University of California, Santa Cruz. Arkivert fra originalen 11. januar 2010
  5. ^ Baldick, Chris (2015): «Expressionism», Concise Oxford Dictionary of Literary Terms, Oxford University Press, ISBN 9780198715443
  6. ^ a b Tejera, Victorino (1966), Art and Human Intelligence, London: Vision Press Limited, s. 85,140
  7. ^ The Oxford Illustrated Dictionary, 1976, s. 294.
  8. ^ a b c Gombrich, E.H. (1995): The Story of Art (16. utg). London: Phaidon. ISBN 978-0714832470; s. 563–568.
  9. ^ Stanf, Ragna Thiis; Østby, Leif (1979): Vår verdens kunsthistorie, Oslo: Gyldendal norsk forlag, ISBN 82-05-11650-4; s. 270. Sitat: «...som under inntrykk av Gauguin og ekspresjonistiske forløpere som Greco og Goya...»
  10. ^ Garzanti, Aldo ([1972] 1974): Enciclopedia Garzanti della letteratura. Milano: Guido Villa. s. 241
  11. ^ Willett, John (1970): Expressionism. New York: World University Library, s.25.
  12. ^ Sheppard, Richard (1976): "German Expressionism", Bradbury, Malcolm; McFarlane, James, red.: Modernism: 1890–1930, Harmondsworth: Penguin Books, s. 274.
  13. ^ Sitert og oversatt fra Gordon, Donald E. (1987): Expressionism: Art and Ideas. New Haven: Yale University Press, s. 175.
  14. ^ a b Paulsen, Gregor (1971): Konstens världshistoria, Från Barocken till nutiden. Stockholm: Natur och kultur, ISBN 91-27-01664-1, s. 382.
  15. ^ Furness, R.S. (1973): Expressionism. London: Methuen, s. 2–14
  16. ^ Willett (1979), s. 20–24.
  17. ^ Sheppard (1976), s. 274.
  18. ^ Legg merke til den parallelle franske bevegelsen fauvisme og den engelske vorticisme: «The Fauvist movement has been compared to German Expressionism, both projecting brilliant colors and spontaneous brushwork, and indebted to the same late nineteenth-century sources, especially Van Gogh.» Rewald, Sabine (2000): «Fauvism», Heilbrunn Timeline of Art History. New York: The Metropolitan Museum of Art; and «Vorticism can be thought of as English Expressionism.», Grace, Sherrill E. (1989): Regression and Apocalypse: Studies in North American Literary Expressionism. Toronto: University of Toronto Press, s. 26.
  19. ^ Paulsen (1971), s. 283
  20. ^ Grace, Sherrill E. (1989): Regression and Apacaypse: Studies in North American Literary Expressionism. Toronto: University of Toronto Press, s. 26.
  21. ^ Murphy, Richard (1999): Theorizing the Avant-Garde: Modernism, Expressionism, and the Problem of Postmodernity. Cambridge, Cambridge University Press, s. 43.
  22. ^ Murphy (1999), s. 43.
  23. ^ Murphy (1999), s. 43–48
  24. ^ Sokel, Walter H. (1959): The Writer in Extremis. Stanford, California: Stanford University Press, særlig kapittel 1.
  25. ^ «Expressionism, artistic style», Britannica Online Encyclopaedia

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wiki.x.io/w/index.php?title=Ekspresjonisme&oldid=24926177»