Fikserbilde

Fikserbilde, også skrevet fiksérbilde, er et tvetydig «narrebilde» i form av en tegning eller et maleri der motivet tilsynelatende er entydig, men inneholder andre figurer og elementer som kunstneren har skjult i bildet og som betrakteren ofte må lete etter. Elementene legges inn slik at de følger linjer og detaljer i hovedmotivet og blir synlige når tilskueren fokuserer på dem eller betrakter bildet fra en annen synsvinkel.

Ordet 'fiksere' betyr egentlig «feste», men har fått betydningen 'narre' etter påvirkning fra det tyske ordet vexieren og latinske vexare, 'erte, narre'.^[1]^[2]

Eksempler

Wenzel Hollar (Wenceslaus eller Václav Hollar, 1607-1677): «Hode formet som et landskap»

Hans Holbein den yngres berømte dobbeltportrett og renessanse-stilleben «Ambassadørene» fra 1533 inneholder en anamorfisk hodeskalle som må sees i forkortning.

Foto: Google Art Project

Tsukioka Yoshitoshi: «Hodeskallene», 1882.

Theodor Kittelsens «Vinjefurua» fra 1907 kan betraktes som et fiksérbilde der Aasmund Olavsson Vinje er skjult i tegningen av ei rotvelte.

I kunsthistorien finnes det mange eksempler på skjulte figurer og ansikter i bilder. Ikke sjelden er det skjulte motivet uttykk for et eller annet budskap. Det kan for eksempel være hodeskaller som skal minne om livets forgjengelighet (memento mori), men også komiske eller satiriske kommentarer i karikaturer. Giuseppe Arcimboldo (1527–1593) er kjent for mange fantasifulle stillebener der oppstilte gjenstander former antropomorfe (menneskeliknende) portretter. Formgrepet er også en del brukt i surrealismen.

Fikserbilder er likevel vanligst som underholdning. Oftest er det «letebilder» som populære pusleoppgaver for barn med oppfordring om å finne bortgjemte skikkelser.

Av optiske illusjoner kan dobbelttydige «vekselbilder» og «oppned-bilder» (på tysk kalt Kippfiguren og på engelsk ambiguous images karakteriseres som en slags fikserbilder.

Bildedetaljer og figurer som danner en ny figur i et utsnitt fra «Lystenes hage» av Hieronymus Bosch (ca. 1450–1516). Profilen ble videreført i Salvador Dalís «Den store onanisten» fra 1929.
Marcus Gheeraerts den eldres «Bildestormerne» fra 1567 viser på en dramatisk måte katolske kirkeskikker og hvordan grupper ødelegger religiøse bilder og symboler.
Tobias Stimmers «Caput Gorgoneum» til den tyske satirikeren Johann Fischarts Der Gorgonisch Meduse Kopf fra 1577 viser et antikatolsk nidportrett av paven
«Han virker voldsom, men er egentlig snill», karikatur av Utagawa Kuniyoshi fra 1847.
«Republikkens ørn» fra den amerikanske borgerkrigen 1865 skjuler portretter av George Washington, Abraham Lincoln og Jefferson Davis samt en fredsengel.
Henry Holidays illustrasjon til kapittelet The Vanishing i Lewis Carrolls The Hunting of the Snark 1876 viser en figur som forsvinner i vegetasjonen, men likevel er lett å oppdage.
Charles Allan Gilberts «Alt er forgjengelig» (All is vanity) fra 1892 er en variant av det tradisjonelle memento mori-motivet.
Fiksérbilde i kanadisk avisreklame 1892. For å skape oppmerksomhet om medisinske piller utlyser annonsøren en konkurranse om å finne «mannens tre døtre» .
«Ung og gammel kvinne» som fiksérbilde, et tvetydig veksel- eller dobbeltbilde, et synsbedrag med skjult figur, på et tysk postkort fra 1888.
«Kone og svigermor», variant av forrige motiv tegnet for det amerikanske vittighetsbladet Puck 1915. Karikaturen spiller på klisjeer om usympatiske svigermødre og vakre unge kvinner.