Finn Duchesne de Vauvert
Finn Duchesne de Vauvert (født 1895 i Siebenbürgen i Østerrike-Ungarn), død 1965) var en norsk populærforfatter, journalist, ingeniør og flyver. Han skrev også under pseudonymene Sverre T. Børresen, Bernt Bastow, Ulf Uller og Reidun Starum.
Finn Duchesne de Vauvert | |||
---|---|---|---|
Født | 1895 Tyskland | ||
Død | 1965 | ||
Beskjeftigelse | Skribent | ||
Mor | Mammie Duchesne-Vauvert | ||
Nasjonalitet | Norge |
Vauvert var utdannet ingeniør. I yngre dager var han flyger, men ga opp dette yrket etter en nedstyrtning. Så ble han journalist – han anslo selv at han hadde levert bidrag til 600 tidsskrifter i inn- og utland. Han reiste en god del utenlands, og benyttet sine opplevelser utenlands som grunnlag for det han skrev. I 1919 etablerte Vauvert byrået Foreign Press Service («London – New York – Paris»). På sine eldre dager skrev han vesentlig artikler i dagspressen. Han arbeidet som ingeniør ved flere bedrifter, blant annet Borregaard. Sammen med oberstløytnant Halfdan Haneborg Hansen tok Vauvert i 1947 initiativet til det som ble Stay Behind-gruppene.
Fra 1940 skrev Vauvert i Detektiv-Magasinet under pseudonymene Sverre T. Børresen, Bernt Bastow og en enkelt signert Ulf Uller.
Vauvert skrev i alt 42 Knut Gribb-fortellinger og en hovedfortelling i Romantikk (under pseudonymet Reidun Starum). Som Sverre T. Børresen skapte Vauvert forbryterlegen dr. Geyser, en skruppelløs lovbryter som hadde spesialisert seg på plastisk kirurgi – fortrinnsvis benyttet han sine evner til å lage nye ansikter på ettersøkte personer. Den norsk-amerikanske gangsteren John Gerston og hans venninne Hildegunn Ferber – "Rubinpiken" – gikk også igjen i mange Børresen-historier. I likhet med Alf Halvor Kalmoe innførte han en mer moderne stil i bladet, mildt hardkokt kan man kalle den. Vauvert skrev også bøkene Dødsperlen (1945, i "Stjerne"-serien, under psevdonymet Bernt Bastow) og Det kinesiske sverd (1946, som Sverre T. Børresen).
Han var gift med Ragnhild Margot Dahl, og de hadde en sønn sammen.
Kilder
rediger- Nils Nordberg: Døden i kiosken, Bladkompaniet, 2000 (s. 220-221, 283-284)