Indias annektering av Goa
Indias annektering av Goa (også referert til som invasjonen av Goa, frigjøringen av Goa og den portugisisk-indiske krigen) var en indisk militær invasjon av den portugisiske kolonien Goa i 1961, som var en enklave i India.
Annekteringen omfallet alt av det som gjenstod av Portugisisk India. I tillegg til det relativt store Goa (og den lille øya Anjediva) var det også Damão, og Diu (med Gogolá og Simbor).
Dadrá e Nagar-Aveli hadde India tatt kontrollen med i 1954, de svært mange mindre handelsstedene portugiserne hadde sikret seg på 1500-tallet, var av forskjellige grunner blitt oppgitt på 1600- og 1700-tallet.
Invasjonen, som bar kodenavnet Operasjon Vijay, innebar kombinerte land, sjø – og luftangrep på de forskjellige områder, og de varte i over 36 timer fra den 17. til den 19. desember 1961, og som endte med en avgjørende indisk seier. Den korte krigen gjorde slutt på 451 år med portugisisk kolonistyre i Goa. 34 indere og 31 portugisere ble drept i kampene.
Inderne benyttet 30 000 soldater under invasjonen, som ble støttet av fly, artilleri og stridsvogner.[1]
Reaksjoner
redigerDen korte krigen fikk blandede reaksjoner verden over, alt fra lovprisning til fordømmelse. I India ble invasjonen sett på som en frigjøring av historisk indisk territorium, mens den i Portugal ble sett på som aggresjon mot det portugiserne selv mente var portugisisk territoriell suverenitet. Portugal brøt de diplomatiske forbindelser mes India. USA og den vestlige verden fordømte Indias invasjon, mens den fikk forholdsvis sterk støtte av Sovjetunionen og land i Asia.[1]
Invasjonen førte til heftige demonstrasjoner mot India i Portugals hovedstad, Lisboa. «Død over Nehru» og «Goa er vår» var slagord som demonstrantene brukte. Før demonstrasjonene holdt byens ordfører en tale der han på det sterkeste fordømte statsminister Nehrus beslutning om å angripe de portugisiske besittelsene.[2]
Lisboa gikk inn i en slags spontan landesorg, og julefeiringene ble ekstremt neddempede. Kinoer og teatre stengte. Titusener portugisere fikk i en stillle prosesjon fra rådhuset til katedralen, bærende med seg Den hellige Frans Xaviers relikvier.[3]
Indias statsminister Jawaharlal Nehru mottok en del kritikk fra den vestlige verden fordi han tidligere hadde fordømt nasjoner som har brukt makt for å nå sine politiske mål. Hans pasifistiske stil hadde tidligere ført til at han ble oppfattet som en internasjonal «fredsdue» i vesten.[1] Det er imidlertid blitt antatt at hans aggressive linje dels skyldes innenrikspolitisk press, særlig fra forsvarsminister Krishna Menon.[4] Det nært forestående valget i India har også blitt oppfattet som en medvirkende årsak til at Nehru iverksatte en mer aggressiv politikk i grenseområdene. Både statsministeren og forsvarsministeren hadde sunket i popularitet og invasjonen var noe som skulle bidra til å gjenvinne populariteten.[5]
- FN
Like etter krigens slutt fremsatte USA, Storbritannia, Frankrike og Tyrkia et forhandlingsforslag i Sikkerhetsrådet, men Sovjet nedla veto.[2] Like etter ble det fremsatt et afroasiatisk resolusjonsforslag som la skylden for Goakrigen på Portugal, men dette ble nedstemt av USA.[2] Portugals FN-ambassador Vasco Vieira Garin skapte en opphisset stemning i den indiske leir da han i FN-forsamlingen erklærte at «Goa er en del av Portugal på samme måte som Kashmir er en del av Pakistan».[2]
- Folkerepublikken Kina
Folkerepublikken kina sendte ambivalente signaler. Forlydender om vestlig kolonialisme, som må bringes til opphør, kom side om side med kommantarer om mulig indisk ekpansjonisme.
- Pavestolen
Vatikanet holdt seg til de kirklige konsekvenser. Goa var et område der katolisismen stod meget sterkt. Den katolske erkebiskop av Goa og Damaõ og Øst-Indienes Patriark hadde alltid vært en portugisisk født prelat. Da anneksjonen fant sted var José Vieira Alvernaz denne erkebiskop og patriark, men få dager før hadde Pavestolen utnevnt Dom José Pedro da Silva til koadjutorerkebiskop med rett tilk å etterfølge Alvernaz. Etter annekterngien forble Silva i Portugal, og han ble ikke bispeviet (skjønt han i 1965 ble gjort til biskop Viseu i Portugal i stedet. Alvernaz ftfratrådte og dro til Asorene dor sin pensjonisttilværelse; han beholdt imidlertid tittelen som Øst-Indienes Patriark frem til 1975, det året Portugal anerkjente 1961-anneksjonene.
Skjønt Vatikanet ikke ytret seg til annekteringen av Goa, utsatte den utnevnelsen av ny leder av kirken i Goa helt til det Andre Vatikankonsil var i gang i Roma, da mgr. Francisco Xavier da Piedade Rebelo ble konsekrert til biskop og apostolisk vikar av Goa i 1963.[6][7] Han ble etterfulgt av Raul Nicolau Gonçalves i 1972, som ble den første lokalt fødte patriark i 1978.[8]
Bakgrunn for annekteringen
redigerGoa var verdens eldste koloni i 1961. Den hadde da tilhørt Portugal siden 1510 — de siste femten årene som «en integrert del av Portugal». Goa var et av tre små områder som Portugal hadde på vestkysten av India. De to andre var Diu og Damão. Det bodde ca 600 000 mennesker i Goa i 1961, nesten 40 % av dem var katolikker mot ca. 60 % hinduer. Helt siden India ble selvstendig har det krevd at Portugal i likhet med Storbritannia og Frankrike skulle se «realiteten i øynene» og trekke seg ut av det de anså som sine indiske områder. Portugal hadde blankt avvist disse krav og eventuelle forhandlinger om Goas fremtidige status.[9]
Striden rundt Goa startet allerede i 1954 og i 1955 gikk rundt 2000 indiske demonstranter over grensen til kolonien for å kreve at Goa skulle innlemmes i India. Dagen etter skjøt portugisiske politifolk mot demonstrantene og drepte minst 13 av dem. Hendelsen førte til at det ble rettet forholdsvis mye kritikk mot de portugisiske grensepolitiets fremtreden, også fra land som ikke støttet Indias krav.[10] Noen dager senere brøt to landene de diplomatiske forholdene med hverandre.[11]
India hevdet at foranledningen for krigen var portugisiske provokasjoner med skyting mot indere utenfor Goa. Portugals FN-ambassadør Vasco Vieira Garin hevdet noen dager før det at India hadde startet en aggressiv og imperialistisk politikk overfor Goa, og de forsøkte å skape uro omkring Goa ved å provosere episoder som de senere gir portugiserne skylden for.[12]
Referanser
rediger- ^ a b c Fly, tanks og 30 000 mann, VG, 18. desember 1961, førstesiden
- ^ a b c d VG - Sovietveto nr. 99 torpederte forhandlingskrav om Goa (19.12.1961, s.4)
- ^ India: End of an Image. Time. 29. desember 1961. Arkivert fra originalen 6. november 2012. Besøkt 12. januar 2025.
- ^ VG - Goa har kapitulert (19.12.1961, s.1)
- ^ VG - Etterdønninger fra GOA (23.12.1961, s.7)
- ^ de Souza, Teotonio R. (Desember 1986). «Unless Ye Become Like Children...». Goa Today. Arkivert fra originalen 26. juli 2015. Besøkt 12. januar 2025.
- ^ Teotonio R. de Souza: Goa to Me, New Delhi: Concept Publ. Co., 1994 (ISBN 8170225043) «Goacom – Timelines». Arkivert fra originalen 17. mai 2011. Besøkt 2. februar 2010.
- ^ Costa, Cosme Jose (21. desember 2014). «Reminiscences Of Goa's Liberation». O Heraldo. Goa. Arkivert fra originalen 1. oktober 2015. Besøkt 30. september 2015.
- ^ VG - Innbitt krangel om verdens eldste koloni (16.12.1961, s.4)
- ^ VG - DEMONSTRASJONENE I GOA: ULTIMATUM TIL PORTUGAL (16.8.1955, forside) «Nøytrale diplomater i New Delhi gir uttrykk for sin forbauselse over det portugisiske grensepolitiets opptreden og sier bla. at det er meningsløst at en slik demonstrasjon stal utarte til et blodbad. Selv representanter for stater som vanligvis ikke støtter det indiske kravet på Goa, uttaler nå at de portugisiske myndighetenes opptreden kommer til å tvinge frem en løsning av konflikten»
- ^ VG - Portugal bryter med India 819.8.1955, forsiden
- ^ VG - Goa: Portugal frykter indisk angrep (12.12.1961, s.4)