Kjemisk institutt (UiO)

Kjemisk institutt er et institutt ved Universitetet i Oslo og Norges største forskningsinstitusjon innen kjemi^{[trenger referanse]}.

Kjemisk institutt (fremste blokkene), med Fysisk institutt (UiO) i de bakre blokkene

I 2014 ble det tatt opp rundt 100 studenter opp til sine tre bachelorstudier i kjemi, materialer, energi og nanoteknologi (MENA) og molekylærbiologi og biologisk kjemi. Om lag 50 tas opp ved tre tilsvarende mastergrader, og instituttet har omkring seksti ph.d.-stipendiater. Sammen med Fysisk institutt driver instituttet Senter for materialvitenskap og nanoteknologi (SMN). Sammen med Universitetet i Tromsø har det også ansvaret for Senter for teoretisk og beregningsbasert kjemi, et senter for fremragende forskning.

En rekke kjente kjemikere har virket ved instituttet, blant andre Cato Guldberg (1836–1902) og Peter Waage (1833–1900) som oppdaget massevirkningsloven her i 1864, og nobelprisvinner Odd Hassel.

Historikk

1814 til 1934

Etter oppstarten i 1814 var Jens Jacob Keyser professor i fysikk og kjemi 1814–1847. Keyser ble etterfulgt av Julius Thaulow som ble kjemilektor i 1839 og satt som professor 1844–1850. Chemisk Laboratorium flyttet inn i nye lokaler 1852 med den tyske Adolph Strecker som bestyrer og lektor frem til 1860. Med ham begynte man også å forske. Hans elev Peter Waage utviklet i 1864 massevirkningsloven sammen med Cato Guldberg. Waage var professor 1862–1900, fra 1872 i tospann med Thorstein Hiortdahl som fikk universitetets nyetablerte kjemiprofessorat. I 1874 flyttet de til Fredriksgate og i 1881 ble her to avdelinger, en for realistene og en for medisinere. Waage ble etterfulgt av David Hercules Tornøe en kort tid, før Heinrich Jacob Goldschmidt ledet det 1901–1929. Hans sønn Victor Goldschmidt var professor her 1914–1929. Første avlagte dr.philos. var Haavard Martinsen i 1904, etterfulgt av Claus Nissen Riiber i 1910.

Tredelingen i 1934

Instituttet fikk sitt nåværende navn i 1934 da man flyttet fra Fredriksgate til nybyggene på Blindern. De nye tre avdelinger skulle bestyres på rullerende omgang av

• Ellen Gleditsch (avd. A uorganisk kjemi) som hadde kommet hit i 1929 i et professorat holdt av Heinrich Jacob Goldschmidt, hun ble etterfulgt i 1945 av Haakon Kristian Haraldsen som i 1936 var tilkommet som dosent. Andre tilsatte var amanuensis Milda Prytz.
• Endre Berner (avd. B, organisk kjemi) som var nytilsatt i professoratet etter Eyvind Bødtker og ble instituttets hovedbestyrer, han ble i 1963 etterfulgt av Salo Gronowitz og i 1965 av Johannes Dale
• Odd Hassel (avd. C, fysikalsk kjemi) som hadde vært dosent siden 1929 da han overtok etter Victor Goldschmidt. Hassel ble i 1964 etterfulgt av Otto Bastiansen

Nobelprisen i 1969

Utover 1930-tallet utviklet Christen Finbak, som var i Hassels forskergruppe, et apparat for elektron-diffraksjon. Med dette kunne Odd Hassel i 1943 og 1947 publisere de artikler om sykloheksan-strukturene, som Hassel i 1969 fikk Nobelprisen i kjemi for, sammen med Derek Barton for sitt pionerarbeid over organiske molekylers struktur og konformasjon. Andre viktige studenter som bidro på 1930- og 1940-tallet var Alf Sanengen, Brynjulf Ottar, Henry Viervoll, Sven Furberg og Otto Bastiansen (som overtok i 1964 etter Hassel).

• 
  Julius Thaulow var professor 1844–50
• 
  Cato Guldberg og Peter Waage oppdaget massevirkningsloven
• 
  Thorstein Hiortdahl var professor 1872–1918
• 
  Heinrich Jacob Goldschmidt var leder 1901–1929.
• 
  Haavard Martinsen ble i 1904 første som fikk dr.grad herfra
• 
  Claus Riiber ble i 1910 andre doktorand
• 
  Victor Goldschmidt var professor 1914–29
• 
  Eyvind Bødtker var professor 1918–32
• 
  Prof. Ellen Gleditsch ledet uorganisk kjemi 1929–45
• 
  Milda Prytz var dosent 1949–57
• 
  Odd Hassel vant Nobelprisen i kjemi
• 
  Christen Finbak jobbet med Hassel

Eksterne lenker

• Kjemisk institutt

Autoritetsdata