Kvithammer
Kvithammer eller Kvithammar[2][3] er et sted i Stjørdal kommune i Trøndelag. Kvithammer passeres av Europavei 6. Soknegrensen mellom Stjørdal og Skatval går mellom Kvithammer og Bolkan og i Vifstadlia.
| Kvithammer | |||
|---|---|---|---|
 Nordlandsfeltet, sett østover fra Vifstadlia. | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Trøndelag | ||
| Kommune | Stjørdal | ||
| Postnummer | 7500 Stjørdal | ||
| Areal | 0,12 kvadratkilometer | ||
| Befolkning | 211[1] (2019) | ||
| Bef.tetthet | 1 758,33 innb./kvadratkilometer | ||
| Høyde o.h. | 38 meter | ||
 Kvithammer 63°29′24″N 10°52′26″Ø | |||
Kvithammer ble regnet som tettsted av SSB inntil 2020.[4] Tettstedet svarte til Nordlandsfeltet, som ble bygget ut i slutten av 1980-årene. Boligfeltet er stykket ut fra Nordlandet på Skatval, men veiadkomsten er via Kvithammer.[5][6][7][8]
Historie
redigerGårdsnavnet Kvithammer kommer av en bergknaus ved det som i dag er Østre Kvithammer. Det eldste skriftlige belegget for gården er fra 1520.[9]
Kvithammer ble i 1791 utlagt til embetsgård for sjefen for Stjørdalske kompani i Første trondhjemske infanteriregiment. Ikke alle offiserene som hadde bruksrett, drev gården selv, så den ble lenge bortforpaktet.[10] Den ble solgt til Mathias Lund på Medbroen i 1857 og videre til Robert Nicolai Hirsch i 1864.[9]
Folkehøyskolemannen Lars Bentsen kjøpte Kvithammer i 1869 og drev den frem til et mønsterbruk. Han reiste også store, nye hus på gården. Bentsen solgte til Johan Reinert Vikan i 1899. Vikan delte gården mellom sine to sønner.[9]
Vestre Kvithammer ble i 1923 solgt til staten som forsøksgård, senere forskningsstasjon for planteforskning.[9][11] NIBIO vedtok i 2017 å legge ned sin virksomhet på Kvithammer, og Norsk Landbruksrådgiving overtok.[12][13]
Referanser
rediger- ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå.
- ^ Oppslag på Kvithammer/Kvithammar i Sentralt stadnamnregister (SSR). Kartverket. Besøkt 4. januar 2025.
- ^ Sundøy, Jan Erik (30. juni 2021). «Nå har de satt punktum i krangelen om det omdiskuterte navnet». Besøkt 4. januar 2025. «Det formelle navnevedtaket lyder på Kvithammer, men med Kvithammar som godkjent sideform for gårdsnavnet.»
- ^ «Areal og befolkning i tettsteder, etter tettsted, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå.
- ^ «Husbygging i 10 boligfelt». Stjørdalens Blad: 13. 9. mars 1985.
- ^ «Nordlandsfeltet byggeklart til våren». Stjørdalens Blad: 16. 7. oktober 1986.
- ^ «Bygningsmessig sterkt fellesskap». Stjørdalens Blad: 55. 17. mars 1988.
- ^ Vinge, Olav (red.) (2000). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 1. Skatval historielag. s. 185–206. ISBN 82-995735-1-3.
- ^ a b c d Stjørdalsboka: Gards- og slektshistorie. II, Stjørdal herad, del 1. Stjørdal. 1950. s. 169–190.
- ^ Todal, Anders (1988). «Litt om sjefsgårdene i Nord-Trøndelag». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. 65: 52–70. ISSN 0333-0400.
- ^ Bævre, Olav Arne og Forbord, Kåre (1998). Kvithamar 75 år. Grønn forskning. 18/1998. Utgitt av Planteforsk Kvithamar forskningssenter. Trondheim.
- ^ Finnøy, Line Mette (8. september 2020). «Gården har en rik historie. Nå skal skjebnen til det 150 år gamle bygget avgjøres». Bladet. Besøkt 4. januar 2025.
- ^ Finnøy, Line Mette (29. juni 2024). «Gjenreiser gården og lyser ut «unik» stilling: – Jeg har store forventninger». Bladet. Besøkt 4. januar 2025.