Mont Blanc

det høyeste fjellet i Alpene

Mont Blanc (fransk: Mont Blanc; italiensk: Monte Bianco, begge i betydningen «det hvite fjell»[4]) er Vest-Europas høyeste fjell med sine 4 805,59 moh., ifølge målingen av 13. september 2017,[1][4] og ligger i de franske og italienske Alpene, nær grensen til Sveits. Høyden varierer noe fra år til år med den vekslende snømengden på toppen. Isbreen på toppen er opptil 23 meter høy.

Mont Blanc
Mont Blanc sett fra Lac du Passy
Andre navnit. Monte Bianco
Høyde 4 805,59 moh.[1]
Primærfaktor 4 686 m[2]
Sekundærfaktor 2 812 km[3]
LandFrankrikes flagg Frankrike
Italias flagg Italia
OmrådeHaute-Savoie og Aostadalen
FjellrekkeMont Blanc-massivet i Alpene
Førstebestigning8. august 1786 av Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard.
Posisjonskart
Mont Blanc ligger i Alpene
Mont Blanc
Mont Blanc
Mont Blanc (Alpene)
Kart
Mont Blanc
45°49′57″N 6°51′53″Ø

Den første som besteg Mont Blanc var ved Jacques Balmat og Michel-Gabriel Paccard, den 8. august 1786. Mont Blanc er Vest-Europas høyeste fjell, men Elbrus i Kaukasusfjellene (Russland) er med sine 5 642 moh det høyeste fjellet i Europa.

Mont Blanc-tunnelen, mellom Chamonix i Frankrike og Courmayeur i Italia, ble påbegynt i 1957 og sto ferdig i 1965. Den er 11,6 km lang.

Sammenlagt har om lag 300 klatrere omkommet i Alpene siden 1. juni 2008, hvorav om cirka 200 på Mont Blanc.

24. januar 1966 krasjet Air India Flight 101, en Air India Boeing 707, i fjellet, og 117 mennesker omkom.

Eierskap til toppen

rediger

I Mont Blanc massivets skala går grensen mellom Italia og Frankrike langs det meste av den alpine vannskillet, fra Aiguille des Glaciers til Mont Dolent, der den møter grensen til Sveits. Likevel er den nøyaktige plasseringen nær toppene av Mont Blanc og den nærliggende Dôme du Goûter omstridt.[5][6][7]

Italienske myndigheter hevder at grensen følger vannskillet, noe som deler begge toppene mellom Italia og Frankrike. På den annen side hevder franske myndigheter at grensen unngår de to toppene og plasserer dem helt innenfor Frankrike. Størrelsen på de to (adskilte) omstridte områdene er omtrent 65 hektar (160 mål) på Mont Blanc og ti hektar (25 mål) på Dôme du Goûter.[8]

I 1723 overtok hertugen av Savoia, Victor Amadeus II, Kongedømmet Sardinia. Den resulterende staten Sardinia skulle senere spille en ledende rolle i Italias samling.

Paristraktaten av 1796, som regulerte grensedragningen mellom Savoia og Piemonte etter de franske militære seirene under Napoleonskrigene, har vist seg å være uklar når det gjelder nøyaktig plassering av grensen ved Mont Blanc. Språkbruken i traktaten mangler presisjon, noe som har gitt opphav til ulike tolkninger over tid.[9]

Frankrike hevder at traktaten fastslår at Mont Blanc-toppen ligger fullt ut på fransk territorium.[10] Dette argumentet bygger på en tolkning der grensen avviker fra det naturlige vannskillet som vanligvis utgjør en geografisk grense. Italia utfordrer denne tolkningen og argumenterer for at grensen bør følge vannskillet, i tråd med prinsippene for geografisk avgrensning. Ifølge denne tolkningen ville toppen av Mont Blanc blitt delt mellom de to statene.

Denne langvarige grensetvisten har vært gjenstand for vedvarende uenighet og diskusjon mellom Frankrike og Italia. Konflikten har også blitt forsterket av påfølgende kartografiske undersøkelser, inkludert arbeidet til den franske kartografen kaptein JJ Mieulet i 1865, som ytterligere sementerte den franske posisjonen, men samtidig skapte forskjeller med samtidige italienske kart.[11][12]

Til tross for den juridiske gyldigheten av Paris-traktaten og påfølgende avtaler, som Torino-traktaten av 1860,[9] forblir spørsmålet om Mont Blancs grensetilhørighet uløst. Konflikten representerer ikke bare en teknisk geografisk uenighet, men også en symbolsk strid om nasjonal identitet og suverenitet knyttet til Europas høyeste fjell. Tvisten har i moderne tid blitt kartlagt av sveitsiske myndigheter, som viser områder med omstridt status ved både Mont Blanc og Dôme du Goûter, uten at dette har ført til en endelig løsning.[8]

NATO kart bruker data fra det italienske nasjonale kartleggingsbyrået, Istituto Geografico Militare, som er basert på tidligere gjeldende traktater.[13]

Galleri

rediger

Panorama

rediger
360° panorama fra Mont Blanc

Konsekvenser av klimaendringer

rediger

De nylige temperaturøkningene og hetebølgene, som de i somrene 2015 og 2018, har hatt betydelig innvirkning på mange klatreruter i Alpene, inkludert de på Mont Blanc. For eksempel ble Grand Mulets-ruten, som tidligere var populær på 1900-tallet, i 2015 blokkert av nesten ugjennomtrengelige bresprekker. Samtidig ble Gouter hytten stengt etter kommunalt pålegg i flere dager på grunn av svært høy steinsprangfare, og noen strandede klatrere ble evakuert med helikopter.[14]

I 2016 åpnet det seg en bresprekk i stor høyde, noe som også indikerte tidligere uobserverte bevegelsesmønstre i isbreen. Den nye bresprekken utgjør et hinder som klatregrupper må forsere på den siste delen av ruten til toppen, som deles av den populære Goûter-ruten og Grand Mulets-ruten.[15][16]

Beskyttelse

rediger

Mont Blanc massivet foreslås som et potensielt verdensarvsted på grunn av sin unike natur og kulturelle betydning, og det regnes som fødestedet og symbolet for moderne fjellklatring.[17] Dette krever imidlertid en felles forespørsel fra regjeringene i Italia, Frankrike og Sveits til UNESCO.[18]

Mont Blanc er et av de mest besøkte turistmålene i verden, noe som fører til bekymringer om at fjellet kan være truet.[19] Pro-Mont Blanc, en internasjonal sammenslutning av organisasjoner som jobber for å beskytte Mont Blanc, publiserte i 2002 boken Le versant noir du mont Blanc (Den svarte fjellsiden av Mont Blanc), som belyser nåværende og fremtidige utfordringer knyttet til bevaring av området.[20]

I 2007 ble Europas to høyest beliggende toaletter (på 4260 meters høyde) fraktet med helikopter til toppen av Mont Blanc. Disse toalettene, som også vedlikeholdes med helikopter, betjener årlig 30 000 skiløpere og turgåere. Tiltaket er ment å redusere forurensning fra urin og avføring som ellers spres nedover fjellsiden under vårsmeltingen.[21]

Global oppvarming har begynt å smelte isbreer og utløse flere snøskred på Mont Blanc, noe som skaper farligere klatreforhold.[22]

Referanser

rediger
  1. ^ a b (fr) Le Mont-Blanc passe de 4.810 mètres à 4.808,7 mètres BFMTV
  2. ^ Referansesadelen til Mont Blanc ligger på vannskillet mellom Volga og Nordre Dvina, nærmere bestemt ved landsbyen Nikolskij Torzjok på vannskillet mellom elven Sjeksna i Volgavassdraget og elven Itkla med innsjøen Blagovesjtsjenskoje ovenfor Kubenskojesjøen i Nordre Dvinavassdraget, se kart. Sadelpunktets høyde ligger mellom 120 og 130 moh. og anslås til 124 moh. Dette er det høyeste minimumspunktet langs vannskiller fra Mont Blanc til høyere fjell på det eurasiske kontinent, uten hensynstagen til menneskebygde kanaler.
  3. ^ Avstand til Kjukjurtlju i Kaukasus.
  4. ^ a b Mont Blanc. (2018, 6. mars). I Store norske leksikon. Hentet 18. juli 2018 fra https://snl.no/Mont_Blanc.
  5. ^ «Monte Bianco, la Francia "invade" il confine italiano: si rischia il caso diplomatico». La Repubblica (på Italian). 23. juli 2019. «Un'ordinanza francese 'invade' il territorio del Monte Bianco che l'Italia considera come proprio e il caso rischia di riaprire il contenzioso, mai risolto, sui confini tra i due Paesi ed avere complessi sviluppi giudiziari.» 
  6. ^ «Monte Bianco, cresce la tensione tra Italia e Francia: Macron vuole la vetta». La Repubblica (på Italian). 21. oktober 2020. «L'ultimo motivo di attrito: due leggi a favore della biodiversità violano la sovranità italiana sul proprio territorio. Di Maio protesta formalmente: "Forte disappunto"» 
  7. ^ «Parliamentary questions: Answer given by Ms Johansson on behalf of the European Commission». 3. mars 2021. Arkivert fra originalen 25. januar 2022. Besøkt 25. januar 2022. «The Commission is aware of the ongoing dispute between Italy and France regarding their common border in the Mont Blanc area, particularly in the area of the Torino Hut, and would welcome a swift — and for both parties satisfactory — settlement.» 
  8. ^ a b «Swiss National Map: Courmayeur (1:50,000)». map.geo.admin.ch. Arkivert fra originalen 24. januar 2023. Besøkt 29. juli 2020. 
  9. ^ a b «FICHE QUESTION». questions.assemblee-nationale.fr. Arkivert fra originalen 2. november 2017. Besøkt 23. oktober 2017. 
  10. ^ «Conférence : Le différend frontalier Franco-Italien au sommet du mont Blanc». Arkivert fra originalen 6. juli 2024. Besøkt 6. juli 2024. 
  11. ^ Colombo, Claudio. «La disfida del Monte Bianco». corriere.it. Arkivert fra originalen 1. august 2012. Besøkt 30. oktober 2020. 
  12. ^ «Ridateci il "nostro" Monte Bianco!» (PDF). Lo Scarpone. Club Alpino Italiano: 6. November 2011. 
  13. ^ «Scontro Italia-Francia sul Monte Bianco». Swissinfo (på Italian). 4. oktober 2019. «La cartografia ufficiale italiana, in uso alle Forze Nato e riconosciuta a livello internazionale, si basa sulla Convenzione del 1861...» 
  14. ^ Gaventa, Jonathan (25. september 2015). «The Ice and the Canary: A Story of Alpine Climbing in a Changing Climate». www.ukclimbing.com. Arkivert fra originalen 13. mai 2016. Besøkt 9. november 2015. 
  15. ^ «Mont Blanc : une grande crevasse barre la voie royale du toit des Alpes!». Arkivert fra originalen 26. desember 2018. Besøkt 5. januar 2019. 
  16. ^ «Passage de la crevasse sur l'arête des Bosses ». Arkivert fra originalen 13. januar 2019. Besøkt 13. januar 2019. 
  17. ^ «Massif du Mont Blanc». UNESCO World Heritage Centre. Arkivert fra originalen 2. november 2006. Besøkt 10. januar 2011. 
  18. ^ «Pour l'inscription du massif à l'Unesco». Le Monde.fr. 2. oktober 2001. 
  19. ^ Birch, Simon (24. august 2018). «Climate change is melting the French Alps, say mountaineers». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. 
  20. ^ «proMONT-BLANC >> (Le versant noir du Mont-Blanc)». 9. oktober 2007. Archived from the original on 9. oktober 2007. Besøkt 23. oktober 2017. 
  21. ^ «Europe's highest toilet». Ananova. Arkivert fra originalen 8. desember 2008. Besøkt 20. august 2011. 
  22. ^ «Warming threatens safety on Mont Blanc». The Times. London. 28. mai 2013. 

Eksterne lenker

rediger

|}