Nenia (Valen)
«Nenia» opus 18 nr. 1 er et verk for orkester i én sats av Fartein Valen. Stykket ble skrevet i 1932-33 og er inspirert av billedhuggerverket «Den døende galler» og det meningsløse og tragiske ved unge menneskers død.
«Nenia» | |||
---|---|---|---|
Op. 18 nr. 1 Symfonisk dikt av Fartein Valen | |||
Periode | Modernismen | ||
Komponert | 1932–1933 | ||
Premieredato | 2. mai 1952 | ||
Typisk lengde | 6 minutter | ||
Satser/akter | 1 |
Besetning
redigerVerket er skrevet for et orkester bestående av 2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter, 1 valthorn, 1 trompet og strykere.
En typisk framføring varer omtrent 6 minutter. Verket er tilegnet Else Christie Kielland og er utgitt på Harald Lyche & Co.s Musikkforlag.
Bakgrunn
redigerValen begynte på «Nenia» hjemme i Valevåg den 20. juli 1932, bare ett par uker etter at han hadde fullført «Sonetto di Michelangelo», og komposisjonen ble fullført på Mallorca 23. januar 1933. Verket har undertittelen «Nenia sulla morte d'un giovane» («Sørgesang over en ung manns død»). Nenia er betegnelsen på sørgesangen som de gamle romerne brukte i sine begravelsesfølger, der kvinnene i følget sang til akkompagnement av tibia (et obo-lignende instrument).[1] Dette temaet har senere inspirert mange kunstnere, mest kjent er kanskje Friedrich Schillers dikt «Nänie», som senere ble tonesatt av Johannes Brahms (se «Nänie»).
Valens viktigste inspirasjonskilde til «Nenia» var billedhuggerverket «Den døende galler» som han hadde sett i Kapitolmuseene i Roma noen år tidligere. Skulpturen gjorde et sterkt inntrykk på ham, og han gikk senere til Nasjonalgalleriet i Oslo for å se kopien der. Han festet seg også ved et attisk gravmæle der en sønn sto sammen med sine foreldre.[2] Trolig kjente Valen også Olav Nygards dikt «Døyande gallar» fra 1915 som også var inspirert av «Den døende galler».[3] Disse kunstverkene viste alle det meningsløse og tragiske ved unge menneskers død.
Stykket ble urfremført i Oslo den 2. mai 1952 av Filharmonisk Selskaps Orkester dirigert av Odd Grüner-Hegge.
Se også
redigerValens øvrige énsatsige orkesterstykker:
- «Pastorale» op. 11
- «Sonetto di Michelangelo» op. 17, nr. 1
- «Cantico di Ringraziamento» op. 17. nr. 2
- «An die Hoffnung» op. 18 nr. 2
- «Epithalamion» op. 19
- «Kirkegården ved havet» op. 20
- «La Isla de las Calmas» op. 21
- «Ode til ensomheten» op. 35
Innspillinger
redigerFilharmonisk Selskaps Orkester / Miltiades Caridis (dirigent) (innspilt 6-9/1971)
- Philips 6754 001 (2 LP, 1972) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18 nr. 2, 20, 21, 32, 35)
- Simax Classics PSC 3115 (CD, 1992) (+ Valen opp. 4, 8, 11, 17, 18 nr. 2, 20, 21, 32, 35)
Stavanger Symfoniorkester / Christian Eggen (dirigent) (innspilt 2006)
- BIS Records BIS-CD-1632 (CD, 2008) (+ Valen opp. 18 nr. 2, 19, 41)
Referanser
rediger- ^ Tjøme (2012), s. 399
- ^ Gurvin (1962), s. 100
- ^ Vollsnes (2004)
Litteratur
rediger- Gurvin, Olav (1962). Fartein Valen: En banebryter i nyere norsk musikk. Drammen: Harald Lyche & Co's Musikkforlag.
- Kortsen, Bjarne (1965). Fartein Valen: Life and Music. Volume 2: The Music (Analyses) (på engelsk). Oslo: Johan Grundt Tanum.
- Tjøme, Berit Kvinge (2012). Trekkfuglen: Komponisten Fartein Valen. Oslo: Novus Forlag. ISBN 978-82-7099-689-6.
- Vollsnes, Arvid (21. oktober 2004). «Et eget århundre: Valens Mallorca-triptryk». Ballade. Besøkt 30. november 2018.