Wikipedia

Sonic Youth

Sonic Youth var et amerikansk rockeband dannet i New York i 1981. Grunnleggerne Kim Gordon (bass, vokal, gitar), Thurston Moore (gitar, vokal) og Lee Ranaldo (gitar, vokal) holdt sammen gjennom hele bandets historie, mens Steve Shelley (trommer) ble med i 1985 etter en rekke kortvarige trommeslagere og kompletterte bandets kjernebesetning. Jim O'Rourke (bass, gitar, keyboard) var også medlem av bandet fra 1999 til 2005, og Mark Ibold (bass, gitar) var medlem fra 2006 til 2011.

Sonic Youth
Sonic Youth live i Stockholm i 2005
OpphavUSAs flagg New York
Musikalsk karriere
SjangerAlternativ rock
Post-punk
Eksperimentell rock
Noise rock
Indie rock
No wave
Aktive år1981–2011
PlateselskapNeutral Records, Ecstatic Peace, Homestead Records, SST Records, Enigma Records, Geffen Records, Sonic Youth Recordings, Interscope Records, Matador Records
Nettstedwww.sonicyouth.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Thurston Moore, Kim Gordon, Steve Shelley, Mark Ibold, Lee Ranaldo, Richard Edson, Anne DeMarinis, Bob Bert, Jim Sclavunos, Jim O'Rourke
Siste medlemmer
Kim Gordon
Thurston Moore
Lee Ranaldo
Steve Shelley
Mark Ibold
Tidligere medlemmer
Bob Bert
Richard Edson
Jim O'Rourke
Jim Sclavunos
Anne DeMarinis
Sonic Youth på Commons
Sonic Youth 2011

Sonic Youth vokste frem fra den eksperimentelle no wave-kunst- og musikkscenen i New York før de utviklet seg til et mer konvensjonelt rockeband og ble en fremtredende del av den amerikanske støyrock-scenen. Sonic Youth har blitt hyllet for å ha «omdefinert hva rockegitar kan gjøre»[1] ved å bruke et bredt spekter av uvanlige måter å stemme gitaren på mens de modifiserte gitarene med gjenstander som trommestikker og skrujern for å endre instrumentenes timbre. Bandet var en viktig innflytelse på alternativrock og indierock.

Etter å ha oppnådd et stort undergrunnsfølge og kritikerros gjennom utgivelser med SST Records på slutten av 1980-tallet, opplevde bandet kommersiell suksess på 1990- og 2000-tallet etter å ha signert med DGC i 1990 og vært hovedattraksjonen på Lollapalooza-festivalen i 1995. Bandet ble oppløst i 2011 etter separasjonen og den påfølgende skilsmissen mellom Gordon og Moore. Deres siste liveopptreden var i Brasil.[2][3] Medlemmene har siden fastslått at bandet ikke vil gjenforenes.[4]

Historie

rediger

Grunnlegging og tidlig historie: 1977–1981

rediger

Kort tid etter at gitaristen Thurston Moore flyttet til New York tidlig i 1977, dannet han bandet Room Tone sammen med sine romkamerater; de endret senere navnet sitt til The Coachmen.[5] Etter oppløsningen av The Coachmen begynte Moore å spille sammen med Stanton Miranda. Bandet hennes, CKM, inkluderte Kim Gordon.[6] Moore og Gordon dannet et band, som opptrådte under navn som Male Bonding,[7] Red Milk[7] og The Arcadians[8] før de slo seg sammen til Sonic Youth[9] i 1981. Navnet kom fra en kombinasjon av kallenavnet til MC5s Fred «Sonic» Smith og reggae-artisten Big Youth.[8] Bandet spilte Noise Fest i juni 1981 på New Yorks White Columns-galleri,[10] hvor Lee Ranaldo spilte som medlem av Glenn Brancas elektriske gitargruppe. Deres opptreden imponerte Moore, som beskrev dem som «det mest hensynsløse gitarbandet jeg noensinne hadde sett i mitt liv»,[6] og han inviterte Ranaldo til å bli med i Sonic Youth.[11] Den nye trioen spilte tre sanger på festivalen senere den uken uten trommeslager. Hvert bandmedlem tok turen til å spille trommer fram til de møtte trommeslager Richard Edson.[12] Anne DeMarinis var keyboardist i Sonic Youth i en kort periode i 1981. Hun forlot bandet før EP-en Sonic Youth ble spilt inn i desember 1981.

Tidlige utgivelser: 1982–1985

rediger

Branca signerte Sonic Youth som den første artisten på sitt plateselskap Neutral Records. I desember 1981 spilte bandet inn fem sanger i New Yorks Radio City Music Hall. Materialet ble utgitt som EP-en Sonic Youth. Til tross for lite oppmerksomhet, ble plata sendt ut til noen få viktige medlemmer av den amerikanske musikkpressen, som ga den jevnt over positive anmeldelser.[13] Albumet hadde en relativt konvensjonell post-punk-stil, i motsetning til deres senere utgivelser. Edson forlot deretter bandet for en skuespillerkarriere[14] og ble erstattet av Bob Bert.[15]

I løpet av sine tidlige dager som en del av New Yorks musikkscene, dannet Sonic Youth et vennskap med det andre støyrock-bandet fra New York, Swans.[16] Bandene delte et øvingslokale, og Sonic Youth startet sin første turné i november 1982 som oppvarmingsband for Swans.[17] Under en andre turné med Swans måneden etter, oppstod det gnisninger og Moore kritiserte konstant Berts trommespill, som han mente ikke var «in the pocket».[18] Bert ble sparket etter dette[19] og erstattet av Jim Sclavunos,[20] som spilte trommer på bandets første studioalbum, Confusion Is Sex. Dette albumet hadde en høyere og mer dissonant lyd enn deres debut-EP. Sonic Youth booket en turné i Europa for sommeren 1983. Sclavunos forlot imidlertid bandet rundt denne tiden. For å kunne spille, ble derfor Bert om å bli med igjen, og han gikk med på det på betingelse av at han ikke ville bli sparket igjen etter turnéens avslutning.[21] Bert spilte deretter på EP-en Kill Yr Idols senere i 1983.

Sonic Youth ble godt mottatt i Europa, men bandet og den lokale støyrock-scenen fikk lite oppmerksomhet fra pressen i New York. Etter hvert, da pressen begynte å legge merke til sjangeren, ble Sonic Youth satt i bås med Big Black, Butthole Surfers og Pussy Galore under «pigfucker»-merkelappen av Village Voice-redaktøren Robert Christgau.[22] En annen kritiker fra The Village Voice kritiserte en konsert i New York i september.[trenger referanse] Gordon skrev et spottende brev til avisen, der hun kritiserte den for ikke å støtte den lokale musikkscenen, og Christgau svarte at avisen ikke var forpliktet til å støtte dem. Moore svarte med å endre navnet på sangen «Kill Yr Idols» til «I Killed Christgau with My Big Fucking Dick».[23]

Da de avsluttet en andre europeisk turné i slutten av 1983, førte Sonic Youths katastrofale debut i London (hvor bandets utstyr fungerte dårlig og Moore ødela det på scenen i frustrasjon) faktisk til strålende anmeldelser i Sounds og NME.[trenger referanse] Da de kom tilbake til New York, var de så populære at de fikk spillejobber regelmessig.[24] Året etter giftet Moore og Gordon seg, og Sonic Youth spilte inn Bad Moon Rising, et selvbeskrevet «americana»-album som var en reaksjon på nasjonens tilstand på den tiden.[25] Albumet, spilt inn av Martin Bisi, var bygget rundt overgangsstykker som Moore og Ranaldo hadde kommet opp med for å få tiden til å gå under stemmesjekker på scenen.[24] Som følge av dette er det nesten ingen pauser mellom sangene på albumet. Bad Moon Rising inkluderte en opptreden av Lydia Lunch på «Death Valley '69», som var inspirert av drapene til Charles Manson-familien.[26]

På grunn av en konflikt med Branca over omstridte royaltyutbetalinger fra deres Neutral-utgivelser, signerte Sonic Youth med Homestead Records i USA og Blast First i Storbritannia (grunnleggeren Paul Smith opprettet Blast First for å kunne distribuere bandets plater i Europa).[27] Selv om New Yorks presse ignorerte Bad Moon Rising da det ble utgitt i 1985, og nå anså bandet som for kunstnerisk og pretensiøst, ble Sonic Youth rost av kritikere i Storbritannia, hvor det ble solgt 5 000 eksemplarer av albumet.[28]

Bert hevdet at han var lei av å spille Bad Moon Rising live i sin helhet i over et år, og forlot bandet. Han ble erstattet av Steve Shelley, tidligere medlem av punkbandet The Crucifucks. Sonic Youth var så imponert over Shelleys trommespill etter å ha sett ham spille live at de ansatte ham uten audition.[29] Bert og Shelley opptrådte begge i musikkvideoen for «Death Valley '69», ettersom Bert hadde spilt trommer på sangen, mens Shelley var bandets trommeslager da videoen ble filmet.

SST og Enigma: 1986–1989

rediger
 
Sonic Youth i et pressebilde utgitt av SST for å promotere deres fjerde album, Sister (1987). Fra venstre til høyre: Shelley, Ranaldo, Moore, Gordon.

Sonic Youth hadde lenge satt pris på SST Records; Ranaldo sa, «Det var det første plateselskapet vi var på som vi virkelig ville ha gitt hva som helst for å være på.»[30] Sonic Youth signerte med selskapet tidlig i 1986 og begynte å spille inn EVOL med Martin Bisi. Bandet fikk nasjonal oppmerksomhet da de signerte med SST, noe som gjorde dem til det første bandet fra New York-undergrunnen som fikk slik oppmerksomhet.[31] Den brede musikkpressen begynte deretter å legge merke til bandet. Robert Palmer fra The New York Times erklærte at Sonic Youth laget «den mest oppsiktsvekkende originale gitarbaserte musikken siden Jimi Hendrix», og selv People anmeldte EVOL, og beskrev albumet som «den auditive ekvivalenten av et deponi for farlig avfall.»[32] Avslutningslåten på albumet, «Expressay to yr skull», ble senere kalt «en klassiker» av Neil Young.[33]

Samtidig samarbeidet bandet med Mike Watt under aliaset Ciccone Youth, som var et spill på navnene Sonic Youth og Ciccone, etternavnet til popartisten Madonna.[34] Sonic Youth ga ut en singel i 1986 og et studioalbum i 1988 under Ciccone Youth-navnet.[35] Singelen fra 1986, «Into the Groove(y)», var en cover av Madonnas «Into the Groove» og ble fulgt av «Tuff Titty Rap». På baksiden av platen var Watts cover av Madonnas «Burning Up». The Whitey Album inkluderte begge Sonic Youth-låtene fra singelen pluss en demo av «Burnin' Up». Albumet inneholdt også en cover av Robert Palmers «Addicted to Love» som ble spilt inn i en karaokeboks.[36]

1987-albumet til Sonic Youth, Sister, var et løst konseptalbum delvis inspirert av livet og verkene til science fiction-forfatteren Philip K. Dick. «Søsteren» i tittelen var Dicks tvilling, som døde kort tid etter fødselen. Hennes minne hjemsøkte Dick hele livet hans.[37] Sister solgte 60 000 kopier og fikk svært positive anmeldelser. Det ble det første Sonic Youth-albumet som kom på topp 20 på Village Voices Pazz & Jop kritikerpoll.[38]

Til tross for god mottakelse av kritikere, utviklet bandet en misnøye med SST på grunn av bekymringer om betalinger og andre administrative praksiser.[39] Sonic Youth bestemte seg for å gi ut sitt neste album på Enigma Records, som ble distribuert av Capitol Records og delvis eid av EMI. 1988-dobbeltalbumet Daydream Nation ble en kritisk suksess som ga Sonic Youth betydelig anerkjennelse. Albumet kom på andreplass på Village Voice Pazz & Jop-pollen og toppet de årlige albumlistene til NME, CMJ og Melody Maker. I 2005 ble det ett av 50 utvalgte opptak av Library of Congress til National Recording Registry.[40] Albumets første singel, «Teen Age Riot», var deres første låt som fikk betydelig spillespilling på moderne rock- og college rock-stasjoner, og nådde nummer 20 på Billboard Modern Rock Tracks-listen.[41] En rekke fremtredende musikkmagasiner, inkludert Rolling Stone, hyllet Daydream Nation som et av tiårets beste album og kalte Sonic Youth for «Hot Band» i sitt «Hot»-nummer.[42] Uheldigvis oppstod det distribusjonsproblemer, og Daydream Nation var ofte vanskelig å finne i butikkene. Moore beskrev Enigma som en «cheap-jack Mafioso outfit», og bandet begynte å se etter en avtale med et større plateselskap.[43]

Geffen: 1990–1999

rediger
 
 
Moore og Gordon opptrer tidlig på 1990-tallet

I 1990 ga Sonic Youth ut Goo, deres første album for Geffen. Albumet inneholdt singelen «Kool Thing», hvor Public Enemys Chuck D gjorde en gjesteopptreden. Platen ble ansett som mye mer tilgjengelig enn deres tidligere arbeider[44] og ble bandets mest solgte plate til dags dato.

I 1992 ga bandet ut Dirty gjennom plateselskapet DGC. Innflytelsen deres fortsatte med oppdagelsen av den anerkjente skateboard-musikkvideoregissøren Spike Jonze, som de rekrutterte til videoen for «100%». Videoen inneholdt også skateboarderen som ble skuespiller Jason Lee. Denne låten og «JC» omhandler mordet på Joe Cole, en venn som jobbet med Black Flag som roadie.[trenger referanse][45] Dirty inkluderer en gjesteopptreden av Ian MacKaye på sporet «Youth Against Fascism» og albumets cover består av et kunstverk av kunstneren Mike Kelley.[46] I 1993 bidro bandet med sporet «Burning Spear» til AIDS-innsamlingsalbumet No Alternative, produsert av Red Hot Organization.[47]

I 1994 ga bandet ut Experimental Jet Set, Trash and No Star, deres høyest rangerte utgivelse i USA til dags dato, på nr. 34 på Billboard 200.[48] Moore og Gordons datter, Coco Hayley Moore, ble født senere det året, og mange av sangene fra albumet ble aldri spilt live fordi det aldri var tid til en full turné for å promotere albumet på grunn av Gordons graviditet.[49] I 1994 ga bandet ut en coverversjon av The Carpenters' hit fra 1971, «Superstar», for hyllestalbumet If I Were a Carpenter.[50] Bandet var hovedattraksjonen på Lollapalooza-festivalen i 1995 sammen med Hole og Pavement.[48] På den tiden hadde alternativ rock fått betydelig oppmerksomhet i mainstream, og festivalen ble parodiert i The Simpsons-episoden «Homerpalooza» i 1996, som hadde stemmeopptak fra bandet. De fremførte også rulletekstlåten for den episoden.[51]

Albumet Washing Machine ble gitt ut i 1995 og representerte et skifte i Sonic Youths lyd, bort fra deres punkrockrøtter og mot eksperimentelle og lengre jam-baserte arrangementer.[52] Fra og med 1997 ga de ut en serie improvisasjonsalbum samlet under tittelen SYR med sangtitler og linjenotater på forskjellige språk.[53] SYR3: Invito al ĉielo, utgitt i 1998, inkluderte Jim O'Rourke, som senere ble et offisielt bandmedlem.[54] Flere sanger fra SYR-serien ble lagt til Sonic Youths liveopptredener, og andre inspirerte spor på det neste offisielle Sonic Youth-albumet, A Thousand Leaves, utgitt i 1998.[55]

Senere DGC-periode: 2000–2006

rediger
 
Sonic Youth opptrer i København i 2000

Den 4. juli 1999 ble Sonic Youths instrumenter og sceneutstyr stjålet under en turné i Orange County, California. Nesten 30 gitarer og basser ble stjålet; noen ble gjenfunnet i løpet av de neste 13 årene.[56][57] De ga ut albumet NYC Ghosts & Flowers i 2000 og var oppvarmingsband for Pearl Jam under deler av turnéen deres samme år.[58]

I 2001 samarbeidet Sonic Youth med den franske avantgarde-sangeren og poeten Brigitte Fontaine på hennes album Kékéland.[59] Året etter deltok Sonic Youth i den første utgaven av All Tomorrow's Parties-festivalen og kuraterte et samlealbum i forbindelse med festivalen.[60] Albumet Murray Street ble gitt ut i 2002 og markerte tillegget av Jim O'Rourke som fast medlem på gitar, bass og keyboard.[61] I denne perioden deltok bandet i produksjonen av dokumentarfilmen Kill Your Idols, regissert og produsert av Scott Crary, som dekket historien til punkrock i New York. Filmen ble utgitt i 2004.[62]

I 2003 ga Sonic Youth ut en delt 7-tommers singel med Erase Errata.[63] Det neste Sonic Youth-albumet, Sonic Nurse, ble også gitt ut i 2004.[64] Bandet skulle opptre på Lollapalooza-turneen i 2004 sammen med artister som Pixies og The Flaming Lips, men turnéen ble kansellert på grunn av dårlig billettsalg.[65] O'Rourke forlot bandet i 2006 og ble erstattet av bassist Mark Ibold for å få støtte til turnéer,[66] men Ibold ble senere et fast medlem. Han hadde tidligere vært en del av Pavement og jobbet med Gordon i Free Kitten.

 
Ekstra gitarist Jim O'Rourke med bandet på konsert i 2004

Rather Ripped ble gitt ut i 2006 og ble ansett som en retur til bandets tidligere lyd, delvis på grunn av O'Rourkes avgang og gjenfinnelsen av noen av instrumentene som hadde blitt stjålet i 1999.[67] Den 9. mai 2006 gjorde Kim og Thurston en gjesteopptreden i WB-ungdomsdramaet «Gilmore Girls» (sesong 6, episode 22), hvor de fremførte en akustisk versjon av sin nye sang «What a Waste» sammen med datteren Coco. Sonic Youth spilte på Bonnaroo-festivalen senere samme år.[68] I desember 2006 ga de ut The Destroyed Room: B-Sides and Rarities. Samlingen inneholdt spor som tidligere kun var tilgjengelige på vinyl, spor fra begrensede samleutgivelser, B-sider til internasjonale singler, og noe materiale som aldri tidligere hadde blitt utgitt. Dette markerte bandets siste Geffen-utgivelse.[69]

Matador-perioden og oppløsning: 2007–2011

rediger

I 2007 ble bandet et av de første store rockebandene til å opptre i Kina da de ble invitert på turné av musikkfirmaet Split Works.[70] I 2008 ga de ut et samlealbum på Starbucks Music, kalt Hits Are for Squares, med spor valgt av andre kjendiser.[71] Senere i 2008 avsluttet Sonic Youth sitt samarbeid med Geffen på grunn av misnøye med hvordan plateselskapet hadde promotert deres siste album.[72] De signerte deretter med det uavhengige plateselskapet Matador Records,[73] som ga ut albumet The Eternal i 2009.[74] I løpet av denne perioden samarbeidet de med John Paul Jones om lydsporet til en forestilling ved Merce Cunningham Dance Company for å hedre selskapets grunnlegger.[75] I 2010 komponerte bandet lydsporet til den franske thriller-dramafilmen Simon Werner a Disparu, som hadde premiere på Filmfestivalen i Cannes.[76] Lydsporet ble utgitt i 2011 som SYR9: Simon Werner a Disparu, et bidrag til den eksperimentelle SYR-serien.

Den 14. oktober 2011 kunngjorde Kim Gordon og Thurston Moore at de hadde gått fra hverandre etter 27 års ekteskap.[77] Sonic Youths plateselskap Matador forklarte at planene for bandet forble «usikre», til tross for tidligere antydninger om at de ville spille inn nytt materiale senere samme år.[78] Sonic Youth spilte sin siste konsert 14. november 2011 på SWU Music & Arts-festivalen i Itu, São Paulo, Brasil.[2][3] Uken etter uttalte Lee Ranaldo i et intervju at Sonic Youth ville «avsluttes for en stund».[79]

I november 2013 svarte Ranaldo på spørsmålet om en mulig gjenforening: «Jeg frykter ikke. Alle er opptatt med sine egne prosjekter, dessuten kommer ikke Thurston og Kim særlig godt overens etter bruddet... La [bandet] hvile i fred.»[4] Thurston Moore oppdaterte og klargjorde saken i mai 2014: «Sonic Youth har pause. Bandet er et slags demokrati, og så lenge Kim og jeg jobber med situasjonen vår, kan ikke bandet fungere.»[80] I sin selvbiografi fra 2015, Girl in a Band, refererer Gordon flere ganger til at bandet er oppløst for godt.

Diskografi

rediger
  • Sonic Youth (EP) (1982, Neutral Records)
  • Confusion Is Sex (1983)
  • Bad Moon Rising (1985, Blast First)
  • EVOL (1986)
  • Sister (1987)
  • Daydream Nation (1988, SST)
  • Goo (1990, Geffen Records)
  • Dirty (1992)
  • Experimental Jet Set, Trash and No Star (1994)
  • Washing Machine (1995)
  • A Thousand Leaves (1998)
  • SYR4: Goodbye 20th Century (1999)
  • NYC Ghosts & Flowers (2000)
  • Murray Street (2002)
  • Sonic Nurse (2004)
  • Rather Ripped (2006)
  • The Eternal (2009)

Referanser

rediger
  1. ^ Erlewine, Stephen Thomas. «Sonic Youth – Music Biography, Credits and Discography : AllMusic». AllMusic. Arkivert fra originalen 4. mars 2013. Besøkt 28. februar 2013. 
  2. ^ a b Pelly, Jenn (15. november 2011). «Watch: Sonic Youth's Final (?) Show». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 11. august 2020. 
  3. ^ a b «Kim Gordon Describes Sonic Youth's Depressing Final Show». Gothamist (på engelsk). 24. februar 2015. Besøkt 11. august 2020. 
  4. ^ a b «Interview for Humo Magazine». Humo. 8. desember 2013. Arkivert fra originalen 11. desember 2013. Besøkt 9. desember 2013. 
  5. ^ Chick 2007, s. 42.
  6. ^ a b Azerrad 2001, s. 234.
  7. ^ a b Browne 2008, s. 45.
  8. ^ a b Browne 2008, s. 46.
  9. ^ Browne 2008, s. 47.
  10. ^ Browne 2008, s. 50-53.
  11. ^ Browne 2008, s. 66-67.
  12. ^ Azerrad 2001, s. 235.
  13. ^ Azerrad 2001, s. 237.
  14. ^ Edson, Richard (29. november 2015). «Growing up in Sonic Youth». Salon (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  15. ^ Volohov, Danil (6. juli 2019). «One man's noise is another man's symphony!». www.peek-a-boo-magazine.be (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  16. ^ Browne 2008, s. 83-86.
  17. ^ Browne 2008, s. 86-89.
  18. ^ Azerrad 2001, s. 241.
  19. ^ Browne 2008, s. 89-90.
  20. ^ «The Quietus | Features | At Leisure | At Leisure: Jim Sclavunos Of Nick Cave & The Bad Seeds On Tiki Cocktails». The Quietus (på engelsk). 25. juni 2018. Besøkt 21. mai 2021. 
  21. ^ Azerrad 2001, s. 245.
  22. ^ Christgau, Robert (3. mars 1987). «Township Jive Conquers the World: The 13th (or 14th) Annual Pazz & Jop Critics Poll». Village Voice. 
  23. ^ Azerrad 2001, s. 246.
  24. ^ a b Azerrad 2001, s. 248.
  25. ^ Azerrad 2001, s. 250.
  26. ^ «Intense Humming Of Evil - 10 tracks that reference Charles Manson». NME (på engelsk). 30. juli 2019. Besøkt 21. mai 2021. 
  27. ^ Azerrad 2001, s. 252.
  28. ^ Azerrad 2001, s. 252–253.
  29. ^ Azerrad 2001, s. 258.
  30. ^ Azerrad 2001, s. 261.
  31. ^ Azerrad 2001, s. 262–263.
  32. ^ Azerrad 2001, s. 265.
  33. ^ «Neil Young interview». Guitar & Claviers. April 1992. 
  34. ^ «The Whitey Album». Arkivert fra originalen 19. mars 2005. 
  35. ^ Deming, Mark. «Ciccone Youth». AllMusic. Arkivert fra originalen 17. oktober 2014. Besøkt 13. august 2014. 
  36. ^ (på en) The Whitey Album - Ciccone Youth | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/the-whitey-album-mw0000199600, besøkt 2021-05-21 
  37. ^ Azerrad 2001, s. 266.
  38. ^ «Robert Christgau: Pazz & Jop 1987: Critics Poll». www.robertchristgau.com. Besøkt 21. mai 2021. 
  39. ^ Azerrad 2001, s. 268.
  40. ^ «The National Recording Registry 2005 : National Recording Preservation Board (Library of Congress)». loc.gov. Arkivert fra originalen 6. januar 2013. Besøkt 28. februar 2013. 
  41. ^ «Daydream Nation – Sonic Youth: Awards». AllMusic. Rovi Corporation. Besøkt 22. januar 2013. 
  42. ^ Azerrad 2001, s. 270.
  43. ^ Azerrad 2001, s. 271.
  44. ^ «Sonic Youth: Join the Club – Features, Music – The Independent». independent.co.uk. 7. juni 2002. Arkivert fra originalen 24. desember 2008. Besøkt 28. februar 2013. 
  45. ^ Gordon, Kim (2015). Girl in a Band. Faber & Faber. ISBN 9780571309368. 
  46. ^ Doss, Erika Lee (2002). Twentieth-Century American Art . Oxford University Press. s. 227. ISBN 978-0192842398. «sonic Youth dirty cover kelley.» 
  47. ^ Sinclair, Tom (11. november 1993). No Alternative. Rolling Stone (på engelsk). 
  48. ^ a b George-Warren & Romanowski 2005, s. 913.
  49. ^ «Sonic Youth: Experimental Jet Set, Trash and No Star». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  50. ^ Visconti, John (31. januar 2020). ««If I Were A Carpenter»: An Unlikely Tribute Album». www.culturesonar.com (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  51. ^ «With 'Homerpalooza,' 'The Simpsons' Made Being Too Old to Rock Cool». www.vice.com (på engelsk). 16. oktober 2017. Besøkt 21. mai 2021. 
  52. ^ «Washing Machine». EW.com (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  53. ^ «A Guide To…Sonic Youth Records / SYR». I Heart Noise. 7. januar 2011. Besøkt 21. mai 2021. 
  54. ^ (på en) SYR 3: Invito Al Ĉielo - Sonic Youth, Jim O'Rourke | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/syr-3-mw0000036155, besøkt 2021-05-21 
  55. ^ (på en) A Thousand Leaves - Sonic Youth | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/a-thousand-leaves-mw0000596964, besøkt 2021-05-21 
  56. ^ Pelly, Jenn (24. september 2012). «Sonic Youth Recover Stolen Guitars After 13 Years». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  57. ^ Appleford, Steve (10. juni 2005). «100% – Los Angeles CityBeat». lacitybeat.com. Arkivert fra originalen 21. oktober 2006. Besøkt 28. februar 2013. 
  58. ^ Powers, Ann (29. august 2000). «POP REVIEW; Pearl Jam, Progressive As Always». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. 
  59. ^ «Brigitte Fontaine: Kekeland». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  60. ^ (på en) All Tomorrow's Parties 1.1: Sonic Youth Curated - Various Artists | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/all-tomorrows-parties-11-sonic-youth-curated-mw0000592380, besøkt 2021-05-21 
  61. ^ (på en) Murray St. - Sonic Youth | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/murray-st-mw0000660436, besøkt 2021-05-21 
  62. ^ «KILL YOUR iDOLS. | 2004 Tribeca Festival». Tribeca. Besøkt 21. mai 2021. 
  63. ^ Browne 2008, s. 378.
  64. ^ (på en) Sonic Nurse - Sonic Youth | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/sonic-nurse-mw0000333060, besøkt 2021-05-21 
  65. ^ «Lollapalooza Canceled; Organizers Cite Poor Ticket Sales». MTV News (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. november 2014. Besøkt 21. mai 2021. 
  66. ^ «Stains on the Sidewalk: We Downed Beers in Chinatown with Former Pavement Bassist Mark Ibold». www.vice.com (på engelsk). 13. august 2015. Besøkt 21. mai 2021. 
  67. ^ (på en) Rather Ripped - Sonic Youth | Songs, Reviews, Credits | AllMusic, https://www.allmusic.com/album/rather-ripped-mw0000775736, besøkt 2021-05-21 
  68. ^ «Sonic Youth @ Bonnaroo 2006». BrooklynVegan (på engelsk). 28. juni 2006. Besøkt 21. mai 2021. 
  69. ^ Maher, Dave (30. oktober 2006). «Pitchfork: Sonic Youth Unveil Rarities Comp Tracklist». Pitchfork. Arkivert fra originalen 11. november 2006. Besøkt 28. februar 2013. 
  70. ^ «Sonic Youth China Tour 2007_Split Works». spli-t.com. Arkivert fra originalen 17. mars 2013. Besøkt 28. februar 2013. 
  71. ^ Deller, Alex. «Review of Sonic Youth - Hits Are for Squares». www.bbc.co.uk (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  72. ^ Solarski, Matthew (26. august 2008). «Sonic Youth Poised to Take Indie Label Plunge». Pitchfork. Arkivert fra originalen 28. august 2008. Besøkt 28. februar 2013. 
  73. ^ McDonald, John S. W. (9. oktober 2008). «Sonic Youth Goes Indie Again; Alice in Chains Returns». Observer. Arkivert fra originalen 6. oktober 2012. Besøkt 28. februar 2013. 
  74. ^ Breihan, Tom (12. februar 2009). «Sonic Youth Confirm New Album: The Eternal». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 21. mai 2021. 
  75. ^ Thompson, Paul; Phillips, Amy (3. desember 2008). «Sonic Youth Work with Led Zep Bassist on Dance Piece». Pitchfork. Arkivert fra originalen 7. februar 2013. Besøkt 28. februar 2013. 
  76. ^ «Simon werner a disparu at Cannes». 70.32.78.35. 15. april 2010. Arkivert fra originalen 23. februar 2012. Besøkt 28. februar 2013. 
  77. ^ Ganz, Caryn (14. oktober 2011). «Kim Gordon and Thurston Moore Announce Split». spin.com. Arkivert fra originalen 6. april 2013. Besøkt 28. februar 2013. 
  78. ^ «Sonic Youth's Kim Gordon and Thurston Moore Announce Marriage Split». nme.com. 15. oktober 2011. Arkivert fra originalen 19. februar 2013. Besøkt 28. februar 2013. 
  79. ^ Perpetua, Matthew (28. november 2011). Lee Ranaldo on the Future of Sonic Youth. rollingstone.com. 
  80. ^ «Sound City Liverpool onstage interview». Arkivert fra originalen 8. mai 2014. Besøkt 8. mai 2014. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wiki.x.io/w/index.php?title=Sonic_Youth&oldid=24889880»