Staccato

Staccato (atskilt, forkortet tone) er en form for musikalsk artikulasjon som innebærer at hver tone utføres med en mindre del av sin noteverdi. En etterfølgende pause dekker deretter resten av noteverdien.^[1] Denne artikulasjonen har blitt beskrevet av teoretikere og notert siden 1700-tallet.

Notasjon

Innen musikknotasjonen har staccato blitt notert på mange ulike måter. Etter romantikken har det vært vanlig at en prikk over eller under noten betyr staccato, og at en kile (eng.: wedge) betyr staccatissimo, en svært kort form for staccato. Men innen 1850 fantes mange tolkninger av de ulike tegnene.

Friedrich Starke skriver i sin Wiener Pianoforte Schule (1821) at staccato finnes i tre former:^[2]

Staccatissimo, notert med en kile, noten holdes bare en firedel av sin verdi
Staccato, notert med en prikk, noten holdes halvparten av sin verdi
Mezzo-staccato, notert med både prikker og bue (som portato), noten holdes tre firedeler av sin verdi.

Referanser

^ Musikken og vi (J.W.Cappelens forlag, 1983)
^ Howard Ferguson, Keyboard interpretation from the 14th to the 19th century: an introduction (Oxford University Press, 1975)

Eksterne lenker

(en) Staccato – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] Musikken og vi (J.W.Cappelens forlag, 1983)

[2] Howard Ferguson, Keyboard interpretation from the 14th to the 19th century: an introduction (Oxford University Press, 1975)

[1]

[2]