Stillehavsedelgran
Stillehavsedelgran (Abies amabilis) er et bartre i furufamilien som vokser i vestlige Nord-Amerika.
Stillehavsedelgran | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Abies amabilis Douglas ex J.Forbes | |||
Populærnavn | |||
stillehavsedelgran[1] (purpuredelgran) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | planter | ||
Divisjon | karplanter | ||
Klasse | nakenfrøede planter | ||
Orden | bartrær | ||
Familie | furufamilien | ||
Slekt | edelgran | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista:[2] | |||
LO — Lav risiko 2023 | |||
Økologi | |||
Habitat: | barskog i kyststrøk | ||
Utbredelse: | |||
Den blir vanligvis 24–46 m høy med en stammediameter på 60–120 cm, men kan bli 75 m høy med en stammediameter på 260 cm. Krona er smalt kjegleformet. Barken er lysegrå og glatt med harpiksblærer. Hos eldre trær sprekker barken opp i rødgrå plater. Nålene er 1,0–2,5 cm lange og 1–3 mm tykke. Konglene er 8–10 cm lange og 3,5–5 cm tykke.[3][4][5]
Stillehavsedelgran er utbredt i områder med maritimt klima der somrene er kjølige med gjennomsnittstemperatur 13–16 °C, og vintrene er milde med temperatur sjelden lavere enn −9 °C. Årsnedbøren varierer fra 6650 mm vest på Vancouver Island til 965 mm øst på den samme øya.[6]
Arten vokser i rene bestander, eller sammen med andre trær, spesielt vestamerikansk hemlokk, men også nobelgran, douglasgran, kjempetuja, kjempeedelgran, sitkagran, vrifuru, fjellhemlokk, nutkasypress, fjelledelgran, kjempelerk, vestlig hvitfuru, engelmannsgran og Shasta-edelgran. De fleste buskene i undervegetasjonen tilhører lyngfamilien. Djevelklubbe er vanlig og i lavtliggende områder klaseberglyng. Av urter finnes blant annet canadaskrubbær, linnea og bjønnkam.[6]
Stillehavsedelgran vokser langs stillehavskysten i sørøstlige Alaska, Britisk Columbia med Vancouver Island og på Olympic-halvøya i Washington. Videre sørover er den vanlig i Kaskadefjellene i Washington og Oregon, og det er også noen spredte bestander i kystfjellene i disse delstatene. De sørligste forekomstene er i Klamathfjellene i nordvestlige California.[6]
Galleri
rediger-
Stillehavsedelgran til venstre, vestlig hvitfuru til høyre
-
Bark
-
Bar
-
Snitt gjennom stamme
Referanser
rediger- ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 16. april 2023. Besøkt 16. april 2023.
- ^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for stillehavsedelgran Abies amabilis som LO (NK i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 26. september 2023.
- ^ A. Mitchell (1977). Trær i skog og hage. Oversatt av I. Gjærevoll. Tiden. s. 103–104. ISBN 82-10-01282-7.
- ^ «Abies amabilis». The Gymnosperm Database. Besøkt 1. juli 2019.
- ^ «Abies amabilis». Flora of North America. Besøkt 1. juli 2019.
- ^ a b c P.D. Crawford og C.D. Oliver. «Pacific Silver Fir». Silvics of North America. Besøkt 1. juli 2019.
Eksterne lenker
rediger- (en) Purpuredelgran i Encyclopedia of Life
- (en) Purpuredelgran i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Purpuredelgran hos Artsdatabanken
- (en) Purpuredelgran hos ITIS
- (en) Purpuredelgran hos NCBI
- (en) Purpuredelgran hos The International Plant Names Index
- (en) Purpuredelgran hos Tropicos
- (en) Kategori:Abies amabilis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Abies amabilis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Abies amabilis – detaljert informasjon på Wikispecies