Svjatoj Nos
Svjatoj Nos (russisk: Святой Нос) er ei halvøy på Kolahalvøya i Russland, ca. 300 km øst for Murmansk. Mellom Svjatoj Nos og Kapp Kanin går grensen mellom Barentshavet og Kvitsjøen.[1] Neset markerer også den østlige grensen for Murmankysten. Det ligger en meteorologisk stasjon og et fyrtårn på neset, og i nærheten også en militærbase. Navnet Svjatoj Nos betyr «det hellige nes».
| Svjatoj Nos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Russland | ||
| Ligger ved | Kvitsjøen Barentshavet | ||
 Svjatoj Nos 68°09′27″N 39°44′34″Ø | |||
Svjatoj Nos er i norrøne skrifter kalt Vegestav (eller Ægistafr), og ble på den tid regnet som Norges grense mot øst. I Historia Norvegiæ er Vegistafr grensemerket mellom Hålogaland og Bjarmeland.
Geografi
redigerHalvøya er 15 kilometer lang og rundt 3 kilometer bred, og stikker nordvestover fra kysten ut mot Barentshavet.[2] Den har bratte sider mot havet, mens midten er et treløst platå med sparsom vegetasjon. Høyden er opp mot 180 meter over havet i sør, og blir gradvis lavere mot nord. Det er flere små innsjøer og bekker på halvøya. Tidligere lå det en landsby ytterst på halvøya, kalt Svjatonosskaja Sirena.[3]
Klima
rediger
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Historie
redigerEuropeiske kartografer markerte halvøya med navnet Svjatoj Nos fra 1500-tallet. Tidligere hadde den også blitt kalt Terskij Mys eller Terskij Nos.[3]
Den russiske ambassadøren til Danmark, Grigorij Istoma, reiste langs kysten av Kolahalvøya i 1496. Han fortalte senere detaljene om denne reisen til ambassadøren til den tyske keiseren, Sigismund von Herberstein, som fortalte historien i sin reiseskildring Rerum Moscoviticarum Commentarii («Noter om fyrstedømmet Moskva») (1556): «Svjatoj Nos Er en enorm klippe som stikker ut i havet som en nese; under den synes en hule med en malstrøm, som hver sjette time svelger inn vann og med stor støy spyr denne avgrunnen tilbake. Noen sa at det var midten av havet, andre sa at det var Charybdis. Han sa at kraften i denne avgrunnen var så stor at den tiltrakk seg skip og andre gjenstander i nærheten, snurret dem rundt og svelget dem, og at de aldri hadde vært i større fare. For da avgrunnen brått og sterkt begynte å tiltrekke seg skipet de reiste på, slapp de så vidt unna med store vanskeligheter, ved å legge all sin kraft på årene.»[3]
Pomorene har et ordtak: «Hvor enn fisken går vil den ikke passere Svjatoj Nos». Ifølge legenden var det ved neset store skipsormer som kunne gnage gjennom skroget på sluppene, men den hellige Varlaam av Keret, på reise fra Kola i en båt, forbannet ormene så de mistet sin kraft.[3]
Fyrtårn
redigerSvjatonosskij fyrtårn er et aktivt fyrtårn nord på Svjatoj Nos. Det er et av de eldste aktive fyrtårn i Russland, og et maritimt kulturminne. Fyrtårnet er 22 meter høyt, ligger 94 meter over havet, og har en lysvidde på 35 kilometer. Det har vært i drift siden 6. november 1862.[5]
Referanser
rediger- ^ «Белое море (Kvitsjøen)». Store russiske encyklopedi. Besøkt 28. desember 2024.
- ^ «Google Earth». Google. Besøkt 28. desember 2024.
- ^ a b c d «Топографическая карта с исторической справкой». Arkivert fra originalen 2. desember 2019. Besøkt 28. desember 2024.
- ^ «Погода и климат». pogodaiklimat.ru. Arkivert fra originalen 3. februar 2022. Besøkt 28. desember 2024.
- ^ «Святоносский маяк на сайте «Кольские карты»». Arkivert fra originalen 15. desember 2019. Besøkt 28. desember 2024.