Tahiti Nui-ordenen
Tahiti Nui-ordenen (fransk: Ordre de Tahiti Nui) er en franskpolynesisk orden innstiftet 5. juni 1996 av Fransk Polynesias forsamling[1] til belønning av fortjenstfull innsats for Fransk Polynesia. Ordenen har navn etter Tahiti, den største øya i Fransk Polynesia, som noen ganger kalles Tahiti Nui eller Store Tahiti. Fransk Polynesias president er ordenens stormester og står i spissen for ordensrådet.[2]
Inndeling
redigerTahiti Nui-ordenen er inndelt i fire trinn:[3]
Insignier
redigerOrdenstegnet for Tahiti Nui-ordenen består av et rødemaljert malteserkors med kuler i spissene. Midtmedaljongen har Fransk Polynesias riksvåpen som motiv og er i oransje, blå og rød emalje. I de fire korsvinklene finnes nasjonalblomsten tahitigardenia i grønn og hvit emalje. Ordenstegnet er opphengt i båndet i et ledd utformet som en krans av tahitigardenia. På reversen står innskriften «ORDRE DE TAHITI NUI».[3]
Ordensstjernen har åtte tagger og har ordenstegnet i midten.[3]
Ordensbåndet er hvitt med brede røde kantstriper.[3] Rødt og hvitt er fargene i Fransk Polynesias flagg.
-
Storkors -
Kommandør -
Offiser -
Ridder
Tildeling
redigerTahiti Nui-ordenen tildeles som belønning for fremragende innsats for Fransk Polynesia, enten det har skjedd i offentlig tjeneste eller i privat virksomhet. Ordenen kan tildeles innbyggere i Fransk Polynesia, så vel som utlendinger.[3]
Det er satt begrensninger på antallet samtidige innehavere av ordenen. Det kan til en hver tid finnes ti innehavere av storkors, 40 kommandører, 100 offiserer og 300 riddere.[2] Stormesteren er i kraft av sitt embete innehaver av storkors.
Referanser
rediger- ^ Délibération N° 96-81 APF du 5 juin 1996 portant institution de l'ordre de Tahiti Nui Arkivert 24. mars 2016 hos Wayback Machine., Lois du pays.
- ^ a b Arrêté N° 660 CM du 24 juin 1996 portant statut de l'ordre de Tahiti Nui Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Lois du pays.
- ^ a b c d e «French Polynesia (Tahiti)» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage & Gentry, 2006, s. 1141.