Tiryanch Gati
Tiryanch Gati er et begrep i jainismen som refererer til en av de fire eksistenstilstandene, eller gati, som levende vesener kan gjennomgå i samsara, syklusen av fødsel, død og gjenfødelse. Tiryanch Gati betegner tilstanden for dyr og ikke-menneskelige vesener, inkludert alt fra encellede organismer til komplekse femsansede vesener som pattedyr og fugler.[1]
Historisk opprinnelse
redigerKonseptet med Tiryanch Gati har sine røtter i de eldste tekstene i jainismen, inkludert Āgamaene, som er de kanoniske skriftene i tradisjonen. Disse tekstene ble overlevert muntlig i flere århundrer før de ble nedskrevet mellom 6. og 3. århundre f.Kr.[2] Begrepet ble systematisert i verker som Tattvartha Sutra, skrevet av Umaswati rundt 2. århundre e.Kr.[3] Dette verket er ansett som en autoritativ kilde for jainistisk filosofi og metafysikk og beskriver i detalj de forskjellige gati-ene og klassifiseringen av levende vesener basert på antall sanser.
Gjennom historien har konseptet med Tiryanch Gati spilt en sentral rolle i jainistisk etikk og praksis. Det har påvirket hvordan jainister forstår forholdet mellom mennesker og andre livsformer, og har bidratt til utviklingen av strenge prinsipper for ikke-vold og respekt for alt liv.[4]
Klassifisering av sansede vesener
redigerI jainismen er alle levende vesener, eller jivaer, klassifisert etter antall sanser de har. Jainistiske tekster deler vesener inn i fem kategorier basert på antall sanser, fra én til fem:[3]
- Ekendriya (énsansede vesener): Vesener som bare har føleevne, som planter og mikroorganismer.
- Dviendriya (tosansede vesener): Vesener som har følelse og smak, som meitemark og skjell.
- Triendriya (tresansede vesener): Vesener som har følelse, smak og lukt, som maur og midd.
- Chaturendriya (firesansede vesener): Vesener som har følelse, smak, lukt og syn, som bier og edderkopper.
- Panchendriya (femsansede vesener): Vesener som har alle fem sansene—følelse, smak, lukt, syn og hørsel—som fugler, pattedyr og mennesker (selv om mennesker klassifiseres under Manushya Gati).
Denne klassifiseringen danner grunnlaget for jainismens forståelse av ahimsa (ikke-vold) og karmisk ansvar.
Karmisk byrde og skade
rediger
Jainismen lærer at handlinger som påfører skade på levende vesener med flere sanser, har en tyngre karmisk konsekvens. Å skade femsansede vesener som pattedyr og fugler anses som mer alvorlig enn skade på enklere livsformer. Dette skyldes at vesener med flere sanser har større kapasitet for bevissthet og følelse, og dermed krever en høyere grad av respekt og omsorg.[5]
Hver ekstra sans gir en helt ny dimensjon til et vesens opplevelse av verden. Derfor anses skaden på slike vesener å øke ikke-lineært med antall sanser. For eksempel har et femsanset vesen ikke bare flere sanser, men også en mer kompleks bevissthet og evne til å oppleve smerte og glede på dypere nivåer. Dette innebærer at karmisk byrde ved å skade et femsanset vesen er betydelig større enn ved å skade et ensanset vesen.[6]
Denne moralske inndelingen av karmisk byrde, der skaden øker eksponentielt med antall sanser, er en unik del av jainismens etikk. Jainismen foreskriver derfor strenge retningslinjer for å unngå skade på levende vesener, spesielt de som har flere sanser. Dette er en del av et omfattende etisk system som understreker medfølelse og respekt for alt liv.
Tiryanch Gati og samsara
redigerIfølge jainismen kan sjeler som akkumulerer dårlig karma bli gjenfødt i Tiryanch Gati som dyr eller andre ikke-menneskelige vesener. Målet for alle sjeler er å frigjøre seg fra samsara gjennom akkumulering av god karma og åndelig renhet. For å unngå gjenfødsel i Tiryanch Gati eller andre uønskede tilstander, oppfordres jainister til å leve i tråd med ahimsa, sannferdighet og selvdisiplin.[7]
Etiske og spirituelle implikasjoner
redigerTiryanch Gati gir en etisk modell som har inspirert moderne forståelser av dyrevern og miljøvern. Jainismens fokus på ikke-vold har gjort den til en tidlig forkjemper for prinsipper som vegetarianisme og veganisme, der praktiseringen av ikke-vold omfatter alle levende vesener. Jainismens strenge retningslinjer for å minimere skade reflekterer en dyp respekt for alle livsformer, og dette prinsippet har fått fornyet betydning i dagens debatt om miljøvern og etisk behandling av dyr.[8]
Selv om andre kulturer og religioner, som buddhismen og visse hinduistiske tradisjoner, også praktiserer vegetarianisme, er jainismens system unikt i sin detaljerte klassifisering av levende vesener og de etiske retningslinjene for hvordan man skal forholde seg til dem. Jainismen går lenger ved å klassifisere organismer basert på antall sanser og ved å pålegge strengere restriksjoner for å unngå skade, ikke bare på dyr, men også på mikroorganismer og planter.[9] Denne detaljorienterte tilnærmingen reflekterer en dyp forpliktelse til ahimsa og gjør jainismen unik blant verdens religioner når det gjelder etikk og praksis knyttet til ikke-vold.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ «The Four Destinies (Gatis)». Jainworld. Besøkt 5. november 2023.
- ^ von Glasenapp, Helmuth (1999). Jainism: An Indian Religion of Salvation. Motilal Banarsidass. ISBN 978-8120815341 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp). - ^ a b Umāsvāti (1994). Tattvartha Sutra. HarperCollins. ISBN 978-8172231140 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp). - ^ Dundas, Paul (2002). The Jains. Routledge. ISBN 978-0415266050 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp). - ^ Jaini, Padmanabh S. (1998). The Jaina Path of Purification. Motilal Banarsidass. ISBN 978-8120815785 Sjekk
|isbn=-verdien: checksum (hjelp). - ^ Tulsi, Acharya Mahaprajna (2001). The Jain Vision: An Introduction to the Jain Philosophy and Way of Life. Jain Vishwa Bharati Institute.
- ^ «Concept of Four Gatis». HereNow4U. Besøkt 5. november 2023.
- ^ Long, Jeffrey D. (2009). «Jainism and Ecology: Nonviolence in the Web of Life». Cross Currents. 59 (2): 235–247.
- ^ Cort, John E. (2002). «Green Jainism? Notes and Queries toward a Possible Jain Environmental Ethic». Jainism and Ecology: Nonviolence in the Web of Life. Harvard University Press: 63–94.