Tubus trerørfabrikk
Tubus Trerørfabrikk var en fabrikk i Greåker, anerkjent som produsent av trerør med en lang og stolt historie innen produksjon av rør for vannkraftforsyning. Fabrikken ble grunnlagt i 1927 av Einar Evensen, bestefaren til utbyggerne. Gjennom årene ble Tubus Trerørfabrikk synonymt med kvalitet og pålitelighet innen produksjon av trerør.[1]
| Tubus trerørfabrikk | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Bransje | Treforedling | ||
| Etablert | 1927 | ||
| Hovedkontor | Greåker | ||
| Land | Norge | ||
Historie
redigerTubus Trerørfabrikk ble etablert med formålet å levere trerør for vannkraftprosjekter i Norge. Disse trerørene ble hovedsakelig brukt til vannforsyning fra vannmagasiner ned til kraftturbinene i kraftverk over hele landet. Denne anvendelsen bidro til produksjonen av ren energi fra fornybare kilder, og Tubus spilte en sentral rolle i utviklingen av Norges vannkraftinfrastruktur.
Produkter og Produksjon
redigerProduksjonen av trerør var en tradisjonsrik praksis som krevde spesialisert kunnskap og erfaring. Tubus Trerørfabrikk var en av få selskaper som behersket dette håndverket og kunne levere trerør av høy kvalitet. Trerørene, når de var fylt med vann, hadde en levetid på mange hundre år, noe som gjorde dem ideelle for langvarig bruk i kraftverk.
Fabrikken distribuerte ikke bare trerør nasjonalt, men eksporterte også produktene til flere land, inkludert Tyskland, Sverige, Finland, Island, Grønland, og Tasmania. Et bemerkelsesverdig prosjekt var produksjonen av to trerørledninger med en diameter på 4 meter og en lengde på ca. 2 km, som ble sendt til Tasmania.
Andre verdenskrig
redigerTubus Trerørfabrikk var en betydelig virksomhet før andre verdenskrig, med store kontrakter for levering av trerør, takket være god tilgang på råmaterialer. Etter den tyske invasjonen av Norge den 9. april 1940 stanset produksjonen midlertidig, da noen av de ansatte deltok aktivt i krigshandlinger. Bedriften mistet også kontakten med sine innenlandske kunder i noen uker, mens forbindelsen med utenlandske kunder ble helt brutt og ikke gjenopptatt før etter krigen.[2]
Til tross for usikkerheten i arbeidslivet under krigsårene, kom produksjonen raskt i gang igjen. Den nye tyske okkupasjonsmakten viste liten interesse for bedriften, noe som gjorde det mulig for Tubus å opprettholde sine vanlige leveranser. Sommeren og høsten 1940 mottok Tubus bestillinger fra flere store kommunale vannverk, prosjekter som var initiert før krigen. Bestillingene kom via de vanlige kanalene, men det ble senere klart at tyskerne fremskyndet disse planene for å sikre tilgang på vann.[2]
Arbeidsstokken ved Tubus forble stort sett uendret gjennom hele krigen, selv om de siste to årene var preget av råvaremangel. Dette førte til at bemanningen til tider var større enn nødvendig, og mange arbeidere arbeidet bare fem dager i uken. Den sjette dagen ble brukt til "matauk" og andre private gjøremål. Selv om noen arbeidere ble innkalt til den nasjonale arbeidstjenesten, klarte de fleste å unngå dette. Bedriftsledelsen førte en filantropisk linje overfor sine ansatte, og sørget for regelmessige matinnkjøp for å avhjelpe matmangelen. Dette bidro til å styrke lojaliteten mellom de ansatte og bedriften.[2]
Etter hvert ble det stadig vanskeligere å skaffe materialer til sivile formål, da tyskerne beslagla dem til sine egne anlegg. Til tross for dette klarte Tubus' ledelse å omgå bestemmelsene og sikret seg bedre tilgang på råvarer enn tyskerne. Bedriften fortsatte primært med produksjon av trerør og trenar gjennom hele krigen, uten noen omlegging av produksjonen. De fleste varene ble levert gjennom de vanlige agentene og rørgrossistene.
Til tross for tyske pålegg om å produsere lemmer for brakker, flyhangarer og lignende, klarte bedriften delvis å unngå disse ved å hevde at maskinene ikke var egnet for slike produkter. Senere mottok bedriften en stoppordre fra Rasjonaliseringskomiteen i Norges Industriforbund, med begrunnelse om at bedriften var av liten betydning, og at maskineriet kunne utnyttes bedre i annen virksomhet. Bedriftsledelsen ignorerte ordren og fortsatte driften, uten å høre mer om saken. Både ledelse og arbeidere saboterte bevisst alt arbeid som kunne tjene tyske interesser.[2]
Under krigen ble det ingen nyinvesteringer, noe som førte til at maskinene var sterkt nedslitt ved krigens slutt. Til tross for de vanskelige forholdene klarte Tubus Trerørfabrikk å opprettholde produksjonen og beholdt en sterk lojalitet blant sine ansatte gjennom hele krigen.[2]
Arbeidskraft og Utmerkelser
redigerEn sentral skikkelse i Tubus Trerørfabrikk var Mathis Dalen, som tjenestegjorde som formann i mange år. Hans dedikasjon og lange tjeneste for Tubus ble anerkjent da han mottok kongens fortjenestemedalje. Dalen arbeidet for Tubus fra han var 15 år gammel til han ble 75 år, og hans bidrag var avgjørende for fabrikkens suksess.
Tubus Trerørfabrikk etterlot seg en arv som et pålitelig selskap som ikke bare bidro til utviklingen av vannkraftinfrastrukturen i Norge, men også leverte kvalitetsprodukter globalt. Selv om trerørene har blitt erstattet av moderne materialer, er Tubus Trerørfabrikk fortsatt husket som en pioner innen produksjon av trerør for vannkraftformål.
Boligprosjekt ved Tubus Trerørfabrikk
redigerPå tomten til Tubus Trerørfabrikk på Grålum er i senere tid utviklet til et boligområde. Prosjektet omfatter bygging av 21 selveierleiligheter fordelt på tre bygninger. De tre bygningene har i henholdsvis 3, 4 og 5 etasjer, med 5, 7 og 9 leiligheter i hver bygning, og varierer i størrelse fra omtrent 74 kvm til 113 kvm. Byggene har store vindusflater og en materialkombinasjon som reflekterer områdets industrielle historie bestående av tegl og trevirke, for å bevare og anerkjenne den tidligere industriens arv.
Eksterne lenker
redigerReferanser
rediger- ^ Sundsvik, Jens (1974). Industrirevy Østfold 72/73. Merkantil presse.
- ^ a b c d e Eliassen, Sven Gøran (2004). Tune : 1930-1992. Tune kommune. ISBN 8299696526.