Wikipedia

Gaur (kveg)

asiatisk villkveg
(Omdirigert fra «Bos gaurus»)
«Gaur» har flere betydninger.

Gaur (Bos gaurus), også kalt gaurfe, gaurkveg, og indisk bison med mer, er et villkveg (Bos) i gruppen oksedyr (Bovinae) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er utbredt i Sør- og Sørøst-Asia. Gauroksen regnes i dag som verdens største nålevende kvegdyr (Bovoidea).

Gaur
Gaurokse i Anaimalai tigerresservat
Nomenklatur
Bos gaurus
(Smith, 1827)
Synonymi
Bibos gaurus
Populærnavn
gaur,
gaurfe,
gaurkveg,
indisk bison
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegfamilien
SlektBos
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar
Duckworth et al. (2016)[1]

Økologi
Habitat: terrestrisk, tropisk skog,
savanner,
gressletter
Utbredelse: Sør- og Sørøst-Asia

Verdens naturvernunion (IUCN) regner gaur som en sårbar art, men status har ikke blitt oppdatert siden 25. mai 2016.[1] Det er på det rene at totalbestanden har en synkende trend.[1] Det utgjør også et problem at arten noen steder har blitt mindre og mindre sky for mennesker, noe som har ført til såkalt «selv-domestisering».[1]

Taksonomi

rediger
 
Vilt gaurkveg i Periyar nasjonalpark.

Gaur ble tidligere delt inn i to ville underarter, i hovedsak basert på morfologiske forskjeller. Dette var indisk gaur (B. g. gaurus) og sørasiatisk gaur (B. g. laosiensis).[2] Dette har nylig vist seg å være feil.

En studie, publisert i 2020, bekrefter nå tre ville underarter av gaur, samt at arten er den mest betydningsfulle progenitoren til det semi-domestiserte kveget kalt gayal (B. frontalis),[3] noe man bare har antatt tidligere.

De tre underartene er henholdsvis indisk gaur (B. g. gaurus), kambodsjansk gaur (B. g. readei), og malayisk gaur (B. g. hubbacki).[3] Tidligere fantes det også kanskje en underart på Sri Lanka, B. g. sinhaleyus, men den er utdødd og har aldri blitt verifisert med mitokondrielt genom.[4]

Inndeling

rediger

Inndelingen følger i hovedsak Bovids of the World, med justeringer i henhold til nyere publiserte data om arten.[2][5][3][6]

Treliste

Biologi

rediger

Beskrivelse

rediger
 
Indisk gaurkveg i Kanha nasjonalpark, Madhya Pradesh, India.

Gaurkveg hevdes å minne om vannbøffel foran og tamfe bak. Kveget er mørkebrunt til svart i fargen og har lange, hvite eller gulbrune «sokker» på ellers ganske korte ekstremiteter.[2] Oksene blir mørkere enn kuene, nærmest svarte, mens kuene er mørk brune.[2]

Arten utviser betydelig kjønnsdimorfisme, i det oksene blir betydelig større enn kuene. Gaur har også en stor kjøttlapp som henger fra framhalsen og frambrystet og bidrar til å avgi varme. Kjøttlappen er mest uttalt hos oksene.[2]

Gaur har en kroppslengde på cirka 250–330 cm og en hale som måler cirka 70–100 cm.[2] Vekten ligger rundt 700–1 000 kg. Mankehøyden ligger omkring 170–220 cm.[2] Kuenes mankehøyde er i gjennomsnitt omkring 20 cm mindre enn oksenes. Horna måler 32–85 cm. Indisk gaur har cirka 5 cm kortere horn enn de to andre underartene.[2]

Oksene har betydelig større horn enn kuene, selv om begge kjønn bærer horn som er blekgrønne til gulaktig i fargen. Horna vokser ut fra siden av hodet og bøyer oppover. Spissene peker innover og bakover og blir svarte mot tuppene. Oksene har en opphøyd kam mellom hornene, som sammen med en bøyelig og prominent ryggpukkel gir dyrene sitt karakteristisk utseende.[2]

Gayal (B. frontalis) er en livskraftig semi-domestisert etterkommer av gaur, som er krysset med annet storfe og zebukveg og ofte behandles som en egen art i litteraturen. Gayalen mangler den prominente ryggpukkelen som gaur har, og skiller seg ellers også på flere måter. Den holdes som husdyr i deler av India, Kina og Myanmar.[3] Lokalt omtales den også som mythun eller mithan.[3]

Utbredelse

rediger

Gaur har hatt en naturlig utbredelse i Bangladesh, Bhutan, India, Kambodsja, Kina, Laos, Malaysia, Myanmar, Nepal, Thailand og Vietnam. En utdødd underart, B. g. sinhaleyus, var trolig å finne på Sri Lanka. I dag er bestandene svært fragmenterte og lokalt utryddet mange steder.[2] Kveget opptrer i høyder fra havnivå og opp til 2 800 moh.[1]

Arten anses som sårbar av Verdens naturvernunion.[1] Dette skyldes at habitatet reduseres, spesielt gjennom avskoging. Men også jakt og konkurranse fra annet tamfe er blant årsakene. I tillegg kan spredning av sykdommer fra tamfe utgjøre en risiko. Den globale populasjonen anslås per 2016 til omkring 15 000–35 000 individer totalt,[1] hvorav 6 000–21 000 voksne forplantningsdyktige dyr.[1]

Atferd

rediger
 
Gaurku med diende kalv.

Gaurkveg lever i grupper på 2–40 individer, ledet av en dominant okse.[2] Voksne okser uten flokk lever solitært. Unge, kjønnsmodne kuer holder seg til flokken, mens oksene forlater flokken når de er tre år gamle for å danne ungkarsgrupper. I tørketiden kan dyra samle seg på mindre områder. Flokken beskytter mot rovdyr, spesielt tiger, men også asiatisk villhund, leopard og krokodiller utgjør en reell trussel for dyra,[2] spesielt kalver og ungdyr. Når kveget blir skremt av rovdyr, styrter dyra inn i jungelen.[2]

Gaurkveg lever først og fremst av ferskt gress, men kveget eter også lauv, bamusskudd, frukt, tynne friske greiner og fersk bark.[2]

I paringstiden, som varierer med både utbredelsen og forholdene, oppsøkes flokkene av andre konkurrerende okser, som i blant vandrer fra flokk til flokk. Oksene avgjør hvem som er den mest dominerende ved å stå side om side og imponere hverandre, blant annet ved å reise ryggpukkelen. De mest dominante oksene parer seg med flere kuer.

Gaurkveg blir kjønnsmodent etter 2–3 år.[2] De kan pare seg året rundt, men paringene har gjerne en topp mellom desember og juni.[2] Etter en drektighetstid cirka 270–314 dager (kan variere noe med underarten),[2] nedkommer kua med én kalv, sjelden også to.[2] Kalvene dier i 7–9 måneder.[2] Når kua har kalv blir hun lett aggressiv og kan angripe både folk og fe.[2]

I fangenskap kan gaur bli opptil 30 år gammel.[2]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f g h Duckworth, J.W., Sankar, K., Williams, A.C., Samba Kumar, N. & Timmins, R.J. 2016. Bos gaurus. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T2891A46363646. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-2.RLTS.T2891A46363646.en. Accessed on 25 January 2025.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 624–629. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ a b c d e Kamalakkannan, R., Bhavana, K., Prabhu, V. R., Sureshgopi, D., Singha, H. S., & Nagarajan, M. (2020). The complete mitochondrial genome of Indian gaur, Bos gaurus and its phylogenetic implications. Scientific reports, 10(1), 1-11. DOI: https://doi.org/10.1038/s41598-020-68724-6
  4. ^ Grubb, P. Order artiodactylain mammal species of the world: a taxonomic and geographic reference (eds. D.E. Wilson and D.M. Reeder) 637–722 (Johns Hopkins University Press, Baltimore, 2005).
  5. ^ Zurano, J. P., Magalhães, F. M., Asato, A. E., Silva, G., Bidau, C. J., Mesquita, D. O., & Costa, G. C. (2019). Cetartiodactyla: updating a time-calibrated molecular phylogeny. Molecular phylogenetics and evolution, 133, 256-262. doi: 10.1016/j.ympev.2018.12.015
  6. ^ Sinding, M.-H. S.; Ciucani, M. M.; Ramos-Madrigal, J.; Carmagnini, A.; Rasmussen, J. A.; Feng, S.; Chen, G.; Vieira, F. G.; Mattiangeli, V.; Ganjoo, R. K.; Larson, G.; Sicheritz-Pontén, T.; Petersen, B.; Frantz, L.; Gilbert, M. T. P. (2021). «Kouprey (Bos sauveli) genomes unveil polytomic origin of wild Asian Bos». iScience. 24 (11): 103226. Bibcode:2021iSci...24j3226S. PMC 8531564  . PMID 34712923. doi:10.1016/j.isci.2021.103226. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wiki.x.io/w/index.php?title=Gaur_(kveg)&oldid=24937278»